I 2009 sto jeg for første gang ved inngangen til DPS, Distriktspsykiatrisk senter. På den tiden bar jeg fortsatt byrden av en vanskelig oppvekst og de mørke hemmelighetene fra min fortid. I mange år hadde jeg delt minimalt med noen om mine indre demoner, begrenset meg til å si at jeg hadde hatt en tøff barndom, uten å gi ytterligere detaljer. Diagnosen jeg fikk var depresjon og angst, og tanken på å bli henvist til DPS var noe jeg nølte med. Men min daværende fastlege insisterte på at det ville være til det beste for min mentale helse, så jeg valgte å gi det en sjanse.
Det skulle vise seg å bli en lang og utfordrende reise gjennom DPS, en berg-og-dalbane av erfaringer og følelser. Det startet med to år i behandling før jeg valgte å ta en pause. Jeg trengte tid til å samle tankene mine, og selv om jeg hadde røpet at jeg hadde en vanskelig oppvekst, hadde jeg ikke delt alt. Min behandler hadde likevel forstått at det var mye mer som lå under overflaten enn det jeg hadde sagt. De forsikret meg om at jeg kunne bli henvist tilbake når jeg følte meg klar til å fortsette behandlingen. Etter noen måneder samlet jeg mot og ba om å bli henvist tilbake. Denne gangen ønsket de å starte traumebehandling, og jeg begynte å åpne meg mer om de mørke hendelsene som hadde preget livet mitt. Å snakke om overgrep er ikke enkelt, men jeg visste at det var nødvendig for min egen helbredelse.
Min fastlege spilte en avgjørende rolle i behandlingsreisen min. Han valgte å ta meg ut av behandlingen en stund, slik at jeg kunne bearbeide det jeg hadde opplevd og gi meg selv tid til å lande. Å gå inn i hvert enkelt traume var utrolig tøft, og det var øyeblikk hvor jeg følte meg helt hjelpeløs og usikker på hvordan jeg skulle takle det. I løpet av denne perioden hadde jeg regelmessige samtaler med fastlegen, og vi ble enige om at jeg skulle gjenoppta traumebehandlingen. Det skulle imidlertid vise seg å bli en utfordrende oppgave. Da fastlegen henviste meg til DPS på nytt, fikk vi til svar at jeg var “for frisk” til å bli godkjent for behandling, og at ansvaret nå lå hos fastlegen.
Fastlegen ga seg imidlertid ikke, selv om det nye behandlingsstedet var nesten tre timers kjøretur unna. Han valgte å henvise meg dit, og heldigvis fikk jeg raskt positivt svar. Etter bare 1,5 uker fra henvisningen ble sendt, hadde jeg min første time der. Behandlerne på det nye DPS-senteret forsto ikke hvorfor jeg ikke kunne fortsette traumebehandlingen der jeg hadde begynt, og de var forundret over at jeg ikke hadde fått en oppdatert utredning på det forrige behandlingsstedet, til tross for betydelige endringer i min tilstand.
Traumebehandlingen, kjent som EMDR, ble en krevende, men nødvendig reise. Jeg følte meg trygg og ivaretatt på dette behandlingsstedet, og her klarte jeg å fullføre traumebehandlingen. Etter over 10 år med behandling, var det en enorm lettelse å være ferdig.
Bildet er hentet fra google.
I dag fikk jeg et minne på Snapchat som minnet meg om noe spesielt.
For akkurat 3 år siden ble jeg utskrevet fra DPS etter en vellykket traumebehandling. Det var en tid med lettelse og glede, men det fikk meg også til å reflektere over min reise og hva jeg hadde lært underveis. Vi har alle på en måte en liten mental fallskjerm vi lærer oss å løse ut når livet blir vanskelig. Vi utvikler våre egne mestringsstrategier og måter å takle utfordringer på. Men når man er under behandling hos DPS, kan det føles som om de blir din mentale fallskjerm. De er der for å hjelpe, støtte og veilede oss gjennom de tøffeste øyeblikkene.
Det er absolutt ingen feil med å søke hjelp og støtte fra et profesjonelt behandlingsapparat som DPS. De spiller en uvurderlig rolle i vår helingsprosess. Men det er også viktig å huske på våre egne verktøy og ressurser. For det å støtte seg på et behandlingsapparat kan noen ganger føre til at vi glemmer våre egne nyttige verktøy.
Det kan bli en vane å ty til DPS hver gang livet blir vanskelig, og mens de alltid vil være der for oss, er det like viktig å ikke glemme de strategiene vi har utviklet selv. Å huske våre egne mestringsverktøy og å stole på vår egen styrke kan være avgjørende når vi havner i utfordrende situasjoner.
Så, la oss ikke glemme våre egne mentale fallskjermer, de strategiene og verktøyene vi har utviklet i løpet av vår reise mot helbredelse. DPS kan være vår støtte, men vi har også kraften til å løse ut vår egen fallskjerm når vi trenger det mest.
