Kategori: Strikkegalskap

Det har vært en stille periode her på bloggen min, og jeg må innrømme at det har vært litt av en reise den siste tiden. Livet har en tendens til å ta uventede vendinger, og ofte må vi prioritere det som skjer i hverdagen og med våre nærmeste. Men nå, etter en periode med fokus på andre ting, føler jeg at ting begynner å løsne, og jeg er klar for å plukke opp tråden igjen, både i strikkingen og her på bloggen.

Det første prosjektet jeg vendte tilbake til var Nordlys Sjalet. Oppskriften til dette sjalet falt på plass en god stund før jeg faktisk begynte å strikke det. Det var et utrolig morsomt prosjekt, og det å fullføre det ga meg en enorm følelse av motivasjon og glede. Det var akkurat det jeg trengte for å ta fatt på min neste utfordring – den berømte UFO’en som hadde ligget en stund.

UFO-strikk har virkelig blitt min spesialitet i det siste. Amanda-genseren, for eksempel, har lenge ligget i strikkekorgen min, med en halvferdig bol og en ferdig arm. Det var noe med å fullføre Nordlys Sjalet som ga meg den ekstra motivasjonen jeg trengte. Jeg tok opp Amanda-genseren igjen, og utrolig nok ble jeg ferdig med bolen samme dag som jeg startet. Det var en stor seier for meg, og motivasjonen bare økte.

Nå gjenstår det bare å strikke ferdig den siste armen før jeg kan gå i gang med monteringen. Jeg ser virkelig frem til å se genseren fullført. Det er alltid en spesiell følelse å fullføre et strikkeprosjekt, spesielt et som har vært en UFO. Det er som å gi nytt liv til noe som har vært på vent, og det er en del av det som gjør strikking så utrolig givende for meg.

Takk for at dere har vært tålmodige og fortsatt følger med. Jeg gleder meg til å dele mer av mine strikkeeventyr med dere, og selvfølgelig, det ferdige resultatet av Amanda-genseren. Herfra går vi videre sammen, med nye masker, farger og kreativitet. Gleder meg til å dele mer med dere alle!

♥  Mona

For et øyeblikk siden delte jeg en liten teaser i mitt forrige blogginnlegg om en ny nisselue jeg jobbet med, men ga bort veldig lite. Vel, nå kan jeg endelig avsløre den for dere alle! Den er nylig publisert på Ravelry, og ærlig talt, å klikke på “Publiser denne strikkeoppskriften” gav meg sommerfugler i magen. Det føles virkelig som en stor prestasjon!

Mens jeg jobbet med denne luen, følte jeg julens magi rundt meg, spesielt når jeg strikket den for min lille jente. Hun elsket rødnisse luen jeg lagde i fjor, som dere kanskje har sett på Ravelry under navnet “Nordstjerne Nisselue”. Men i år ville jeg endre det opp litt, så jeg gikk for en grånisse versjon.

Jeg har vært så spent på å dele det ferdige produktet med dere. Etter den positive responsen rødnisseluen fikk i fjor, krysser jeg fingrene for at denne også vil bli elsket. Å designe noe som blir satt pris på og faktisk brukt av andre, er en av de mest givende følelsene!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Min lille jente kunne knapt tro sine øyne da hun så den ferdige nisseluen på bordet da hun kom hjem. Hun prøvde den på med en gang, og jeg må si at hun så utrolig søt ut i grånisse-looket. Hun er allerede i julens ånd og kan ikke vente med å bruke luen mer. Jeg valgte å kalle denne grånisseluen for “Fjøsnisse Luen”, og jeg føler det passer den perfekt.

For de av dere som er interessert, kan dere finne oppskriften på Fjøsnisse Luen [HER].

Men vent, det er mer! Selv om jeg har delt en rekke nye oppskrifter nylig, har jeg også begynt å jobbe med noe nytt og spennende. Denne gangen er det noe varmt og koselig for mødre. Selv om jeg har delt mange design for barn, følte jeg at det var på tide å lage noe spesielt for mødre denne gangen. Og denne gangen kan det hende det kommer en liten sniktitt av konseptet til mor på Instagram’en min: @monaanordby.

♥  Mona

Hei alle sammen,

Tiden flyr, og det føles som om døgnene blir kortere og kortere. Mye har skjedd siden sist jeg oppdaterte dere her, men strikkepinnene har vært i konstant bevegelse. Selv om det kanskje har vært stille på bloggen, har hjernen min konstant kokt over med nye ideer og inspirasjon for nye strikkeoppskrifter.

I det siste har to nye design sett dagens lys. Først ut var Olavie Lue, og den siste i rekken er Zoe lue med et lekkert flette-mønster foran. Det er så utrolig givende å designe til de små. Det varmer virkelig hjertet å se at andre setter pris på og liker det jeg skaper.

Og vet dere hva? Det er allerede et nytt design på vei! Med julen rett rundt hjørnet har jeg kastet meg over en ny nisselue. Jeg designet en nisselue for første gang i fjor, og den erfaringen ga mersmak. Så i år har jeg bestemt meg for å lage en ny variant. Gleder meg sånn til å dele den med dere. Uten å avsløre for mye, kan jeg love at den kommer til å bringe skikkelig julestemning!

♥  Mona

Ah, valper! De små, uskyldige pelsklumpene som ser ut som om de ikke kan stjele en sokk, for ikke å snakke om hjertet ditt. Man kan egentlig aldri forutse hva de små, firbeinte skapningene kan finne på, spesielt når de er i den sprudlende valpe alderen. La meg ta dere med til en spesiell dag i mitt liv, en dag fylt med forventninger om ro og harmoni. Ha-ha, ja, du kan allerede gjette at det ikke gikk helt som planlagt.

Det var en vanlig dag, og jeg var i full gang med et av mine utallige strikkeprosjekter. Denne gangen en lue til kjæresten, fordi ingenting sier “Jeg elsker deg” som en hjemmelaget ull-lue, am I right?  Jeg følte meg som en mester i multitasking: Strikking, kjærlighet, og valpeoppdragelse, alt i én smidig bevegelse.

Jeg tok en pause fra strikkingen og plasserte arbeidet mitt pent i strikkeposen, som jeg la på sofaryggen. Helt ute av syne og sinn for Valborg og Ruth, de to rampene som går under kategorien “søte, men lunefulle.”.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg tenkte jeg skulle benytte den sjeldne roen så jeg tok meg en kjapp tur til butikken, trygg i vissheten om at valpene ikke ville ha noen form for ‘Strikkefest 2023’ i min fravær. “Hva er vel sjansene for at de skal komme på noen rampestreker akkurat nå?”, tenkte jeg.

Åh, hvor naiv man kan være.

Da jeg kom tilbake, ble jeg møtt av en garn katastrofe som ville gjort selv den mest hardbarkede strikker svimmel. Det var garn OVERALT. Og der, sittende som to små, uskyldige lam, var Valborg og Ruth. De kikket opp på meg med de store, brune “hvem, meg?”-øyne sine, nesten som om de sa: “Vi prøvde bare å hjelpe med prosjektet, mamma!”. Og ja, min kjære strikkepose lå i ruiner, sammen med et par avdankede strikkepinner.

Moralen av denne historien? Aldri, og jeg mener aldri, undervurder en valp med tilgang til garn. Eller som jeg liker å si: “En strikkeentusiast med løse valper er som en bartender med åpen bar for tenåringer; det kommer ikke til å ende godt.”

Så nå er det buret som gjelder når jeg ikke er hjemme. Kanskje litt kjedelig for Valborg og Ruth, men det sparer meg for både hjerteinfarkt og nye strikkepinner. Det er en liten pris å betale for å unngå at stuen min forvandles til et garnkaos. Ah, de små gledene og lærdommene i livet med valper!

♥  Mona

Brr… det er virkelig kaldt ute, ikke sant? Det føles som om temperaturen bare har snudd over natten, og nå kan jeg knapt gå ut døren uten å kle meg i lag på lag. Hva skjedde med mild høst? Uansett, det gir meg enda mer grunn til å fokusere på Amanda-genseren jeg har lagt litt på is.

Genseren minner meg også om at jeg har et par andre strikkeplagg som virkelig kunne trengt en god vask. Og når jeg sier “god vask,” mener jeg den gammeldagse typen.

Det får meg til å tenke på en eldre dame som var veldig spesiell for meg. Hun pleide å fortelle om “de gode gamle dager” da alt var manuelt, inkludert klesvask. Når jeg vasker de strikkede genserne mine for hånd i kjøkkenvasken, kan jeg nesten høre hennes stemme i øret.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Hun hadde en mening om alt, og hun elsket å dele sine råd. Selv om det noen ganger føltes som en evig strøm av leksjoner, vet jeg at hun bare ville være hjelpsom.

Så nå, mens vinter jakkene endelig har gjort sitt inntog fra boden og er klare for en ny sesong med snø og frost, kjenner jeg at kroppen fremdeles ikke er helt klar for vinterkulden. Det er da jeg står der ute, hutrende i mørket mens hundene gjør sitt fornødne før natten, at jeg ønsker jeg allerede hadde ferdigstilt Amanda-genseren.

Så det å ha varme, strikkede plagg blir bare mer og mer essensielt – helst skulle de vært klare forrige uke!

Flere strikkeprosjekter ligger på vent hos meg før snøen melder sin ankomst. Blant annet har jeg en lue og et stort, tykt skjerf i tankene som ville være perfekte for å holde varmen på iskalde dager. Men, realiteten er at disse prosjektene kanskje må vente litt.

Jeg er jo kjent for å samle på uferdige objekter, eller “ufoer” som jeg liker å kalle dem – og sånn er det bare når man er en strikkeentusiast med tusen ideer i hodet. De dukker opp her og der, og plutselig er det gått mye lenger tid enn jeg hadde planlagt.

Det er som en evig syklus av kreativitet og ambisjoner, og det er en del av sjarmen med denne hobbyen.

♥ Mona

Å, hallo! Hokus, pokus, og plutselig var helgen forduftet. Det er rart hvordan tiden bare flyr, spesielt når dagene er fylt til randen med små og store opplevelser. Fredagen kickstartet med husvask og lydbok, en kombinasjon som er overraskende tilfredsstillende. Det er noe med det å lytte til en god historie mens man tar kontroll over sitt eget kaos. Kaffen smakte ekstra godt etterpå, og strikkepinnene ble et naturlig neste skritt.

Lørdagen hadde sin egen dagsorden. Vi hadde tenkt å ta en liten tur ut i naturen, men endte opp med å dra inn til byen for litt shopping og lørdagshandel. Ikke at jeg klager, altså. Butikkvinduene var fulle av høstnyheter, og hjertet mitt gjorde små hopp. Men ingenting slår følelsen av å komme hjem, pakke ut av handleposene på kjøkkenbenken, og plukke opp strikkeprosjektet der jeg slapp.

Jentungen, hun hadde sitt eget lille eventyr denne helgen. Å løpe rundt med vennene sine i gaten, le og skrike i glede – det er barndommens uskyldsrene lykke, og det fyller meg med en indre ro og glede.

Søndagen kom med et annet koselig påfunn: kino. Vi hadde vurdert badeland, men siden formen i huset er litt så som så, valgte vi den mer avslappede varianten. Paw Patrol dominerte det store lerretet, og lyden av jentungens latter blandet seg med filmens musikk. Mission complete, som de sier.

Nå har kvelds roen senket seg. Marius-pannebåndet til jentungen er endelig ferdig, og jeg har tatt opp Amanda-genseren igjen. Målet er å fullføre den, og med litt lykke på min side, kan det til og med skje.

Så, til tross for at helgen føltes som den forsvant i en tåke av strikkegarn og popcorn, sitter jeg igjen med en følelse av at jeg har levd den fullt ut.

♥ Mona

Det er ikke hver dag man får oppleve magien ved å lære bort en gammel tradisjon til en ny generasjon. Men det var akkurat det som skjedde med min stedatter og meg. I en alder av bare 4 år, ble hun fascinert av strikking.

Det var som om hele Disney-universet som spilte seg ut på TV-skjermen plutselig bleknet i forhold til de bevegelsene av mine strikkepinner. De lyseblå øynene hennes fulgte hver maske, hvert kast, med en nysgjerrighet som var rett og slett rørende. En dag kom spørsmålet, det uunngåelige, men likevel herlige spørsmålet: “Mona, tror du jeg også kan få garn og pinner?”.

Hvordan kunne jeg si nei? Så jeg svarte selvfølgelig, og dagen etter var vi på vei til garn butikken. Det føltes som julaften for henne da hun fikk velge ut sitt eget garn og strikkepinner. Det var som om vi ikke bare kjøpte garn, men også en ny verden fylt med uendelige muligheter.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det første hun lærte var rette masker. Og tro det eller ei, etter bare noen få dager med litt veiledning fra sofakroken, utbrøt hun: “Jeg vet, Mona. Jeg har jo fulgt med når du har strikket, hallo.”. Og derfra, var det ingen vei tilbake. Og det var da jeg innså at hun hadde knekt koden. Selvfølgelig var det noen små feil her og der, spesielt da hun prøvde å strikke fortere for å matche min hastighet, men hun var på rett spor.

Tiden har gått, og hun har blitt enda flinkere. Noe av det mest imponerende er at jenta nå, bare 5 1/2 år gammel, har lært seg å strikke mens hun ser på TV. Det tar en viss dyktighet å klare å dele oppmerksomheten mellom en Disney-film og strikking, om du spør meg, men hun har mestret det med glans. Det går så raskt på strikkepinnene hennes at jeg må klype meg i armen; jenta kan strikke uten å følge med hele tiden, og det er virkelig imponerende.

Vi har våre månedlige turer til Sverige som også har blitt en del av vår strikke hverdag. I bilen sitter vi med hvert vårt strikketøy, og hun med sitt nettbrett for å se på film. Og ja, det hender at hun roper fra baksetet: “Mona, gjett hva som skjedde nå? Maska falt av selvfølgelig!” Dette følges opp med en vennlig overlevering av strikketøyet til min “førstehjelps”-stasjon i forsetet, og snart er hun i gang igjen.

Det er også stunder som da far i huset prøvde å trå til og hjelpe, bare for å høre hennes klare dom: “Pappa, dette hakke du greie på, jeg MÅ ha hjelp av Mona, hun fikser dette” I disse små øyeblikkene ser jeg en ung person som er villig til å feile, lære, og vokse, og det fyller hjertet mitt med en uforklarlig glede.

♥ Mona

Ah, det er fredag og helgen kaller! Jeg kjenner allerede fredagsfølelsen komme snikende. Men først – husvask. Jeg har alltid vært en av dem som finner en merkelig tilfredsstillelse i å vaske. Og i dag? I dag har jeg virkelig gått all in. Tenk deg en nyvasket leilighet med duft av sitrus fra rengjøringsmidlene. Det er magi, det!

Nå lurer du kanskje på hvordan jeg klarer å gjøre vaskingen så “spennende”? Hemmeligheten er lydbøker. Jeg trykker på play, og plutselig forvandles jeg til en del av en annen verden. I dag har jeg vært en detektiv i en spennende krimhistorie, løst mysterier mens jeg har skrubbet flisene på badet.

Selv hundene, Valborg og Ruth, har lagt merke til min gode energi og vralter fornøyde rundt i det skinnende rene hjemmet. De setter pris på et rent gulv nesten like mye som meg, ser det ut til.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Etter flere timer med vask og lydbok-maraton, er det tid for å koble av. Jeg fyller en stor kopp med kaffe, finner frem strikketøyet og setter meg godt til rette i sofaen. Ah, dette er livet!

Kan vi snakke litt om strikking? Det er ikke bare en hobby; det er meditasjon. Hver maske er som et lite pusterom fra hverdagens stress. Som jeg nevnte tidligere, holder jeg for tiden på med et Marius-pannebånd til stedatteren min, og hvem vet, kanskje blir jeg ferdig med dette i dag!

Mens jeg sitter der med strikkepinner og garn, føler jeg meg så utrolig takknemlig for disse små, enkle gledene i livet. Her i min lille oase, med et rent hus, deilige dufter, hundene ved føttene, en god bok på ørene og strikketøy i hendene, kan resten av verden vente. Helgen er min, og den føles helt fantastisk.

– Mona

Hei alle sammen!

For tiden holder jeg på med Marius-pannebånd til stedatteren min. Hun har allerede en god samling av hjemmestrikkede plagg, alt fra små til store. Men, la oss være ærlige, man kan aldri ha for mye hjemmestrikka, ikke sant?

Det er ingen tvil om at ull er en viktig del av garderoben når vinteren kommer. Det er alltid godt å ha noe ulltøy på føtter, hender og hodet som varmer i lek og moro på kalde dager. Jeg føler en spesiell glede når jeg strikker til andre, særlig til barn, sammenlignet med “egostrikk”. Jeg har lett for å falle av lasset om jeg starter et stort strikkeprosjekt til meg selv, men til stedatteren min er det ikke noe problem.

Stedatteren min er veldig bevisst. Hver gang hun ser meg strikke, kommer spørsmålet: “Hvem strikker du til? Og hva skal du lage?” Det hender ofte at hun kommer med egne ønsker og ideer. Hun har sett et eller annet spennende plagg i barnehagen, eller hun har funnet inspirasjon på en annen måte. Det er så rørende å se hele hennes vesen lyse opp mens hun forsøker å male et bilde for meg med sine ord.

Da hun var fire år gammel, lærte hun seg å strikke. Det går i rykk og napp, men hun får til de rette maskene, og jeg kan se at hun finner lidenskap i det. Det er fantastisk å observere hvordan hun raskt griper tak i nye ting.

Hun er nesten alltid med meg når jeg besøker garn butikken. Hun går rundt og beundrer alle fargene og klemmer på hvert eneste nøste av garn. Plutselig kan jeg høre henne rope fra en av reolene: “Monaaa, du må komme hit å kjenne på dette!” Det er virkelig hjertevarmende!

Som oftest ender det med at vi begge får med oss noen nøster garn hjem, og så er vi klare for nye strikke eventyr sammen.

Hun er skjønn, min stedatter, og det å dele denne hobbyen med henne har gjort båndet mellom oss enda sterkere.

– Mona