Mitt første møte med barnevernet i 2009 var som å banke på en dør som ingen åpnet. Jeg hadde hørt rykter, fra nære, om at det hadde blitt sendt inn bekymringsmeldinger om meg da jeg var yngre. Med et hjerte fullt av håp og nysgjerrighet, gikk jeg inn døren til barnevernets kontor i den lille bygda der jeg vokste opp. Men fra det øyeblikket jeg trådte inn, følte jeg meg mer som en fremmed enn en bekymret borger. “Det finnes ikke noen papirer på deg her,” fikk jeg høre.

Dette var også året jeg tok steget til å gå til politiet for å legge inn anmeldelse mot overgriperne for første gang. Men kommunikasjonen ble vanskelig. Ordene stoppet seg opp i munnen min, og jeg følte at jeg ble mistenkeliggjort. Tilliten var ikke til stede, og å fortsette med forklaringen føltes mer belastende enn det allerede var. Så jeg tiet.

Jeg tilbrakte de neste tretten årene fylt med tvil og usikkerhet, undrende over hva som egentlig lå i mine såkalte “ikke-eksisterende” papirer. Jeg la bort tanken på barnevernet, men den dårlige magefølelsen forsvant aldri. Den lå der, som en klump, og vokste for hver dag som gikk.

I 2022 bestemte jeg meg for å prøve på nytt, men denne gangen var jeg ikke alene. Jeg hadde støtte fra min kjæreste, og det ga meg ekstra mot. Atmosfæren på kontoret virket annerledes denne gangen. Det var nye ansikter, ny energi. Kanskje, tenkte jeg, ville utfallet også være annerledes denne gangen. Jeg insisterte, jeg var fast bestemt på å få svar. Etter litt om og men, og en samtale med en ansatt som hadde vært der i mange år, kom den overraskende avsløringen: det fantes faktisk dokumenter om meg. Papirene eksiterte, men var arkivert og glemt, som om tiden og menneskene rundt dem hadde valgt å se den andre veien.

Da jeg endelig satt med papirene foran meg, følte jeg en blanding av lindring og sjokk. Barnehagen hadde uttrykt alvorlige bekymringer for min situasjon og fra første bekymring var det sterk mistanke om misbruk i nær relasjon – men det mest sjokkerende var barnevernets tilsynelatende likegyldighet. De hadde brukt nesten to år på å henvise meg til sykehus for undersøkelse, fra første bekymringsmeldingen ble levert. To år! Legen på sykehuset anbefalte også at jeg skulle bli fulgt opp av helsestasjon eller primærlege, men det ble heller ikke gjort. Som om de ønsket å feie det hele under et teppe. Jeg kunne ikke annet enn å spørre meg selv: Hva om de hadde handlet raskere? Kunne livet mitt ha vært annerledes?

Etter å ha gransket disse papirene, forsto jeg at nå trengte jeg virkelig gode advokater. Jeg kontaktet advokatfirmaet som hadde deltatt i arbeidet med Alvdal-saken, og kjent for sin kompetanse på området. De tok saken min, og endelig følte jeg en viss lettelse. Det var nå tid for å legge alle kortene på bordet, tid for at sannheten skulle komme frem.

Høsten er i full gang, og med den følger en rekke møter med advokaten for å gå gjennom dokumenter og detaljer i saken min. Det er tydelig at det har vært mange feil og mangler i behandlingen av denne saken hos barnevernet. I papirene kan vi se at det har forekommet to møter i kommunen angående meg etter bekymringsmeldingen fant sted – ett møte i ressursgruppa og ett møte med tverrfaglig team angående mulig incest. men det finnes ingen referater av disse møtene. Så da sitter jeg her og lurer på hvor disse referatene er? Ble det aldri laget noen referat? Eller har noen fjernet dem? Spørsmålene blir mange i denne saken, når det er viktige

Det blir flere møter med barnevernstjenesten. Det blir blandede følelser. Kommunen hadde tidligere sagt at hvis det viste seg å være betydelig feil fra barnevernstjenesten, så skulle de stå til ansvar for det.

Det går en liten stund, før advokaten tar kontakt for å drøfte en mulig anmeldelse av overgriperne, men jeg er nølende. Tilliten er tynnslitt etter mitt første møte med politiet, hvor jeg følte at det var jeg som ble mistenkeliggjort. Min advokat forstår min nøling, men lar likevel temaet ligge i luften.

Julen nærmer seg, og etter å ha gjennomgått saken enda nøyere, mener advokaten at en anmeldelse er nødvendig. “Du vil ikke være alene,” forsikrer han, “jeg vil være med deg gjennom hele prosessen.” Jeg samtykker, og anmeldelsen sendes inn i desember.. Nyåret starter med et avhør. Ikke den nyttårsfeiringen man drømmer om, men det var nødvendig.

Avhørene er mange og tidkrevende, noen ganger varte de en hel arbeidsdag. Men advokaten er der, ved min side, akkurat som lovet. Etter hvert blir det for mye å håndtere både barnevernssaken og anmeldelsen samtidig. Vi bestemmer oss for å legge barnevernssaken til side for å la politiet arbeide uforstyrret med etterforskningen av saken.

Månedene går. Politiet nøler ikke; de tar saken alvorlig og går grundig gjennom all dokumentasjon. Endelig føler jeg meg trodd. Men samtidig får vi et brev fra kommunen. Ikke bare fraskriver de seg alt ansvar, de har også frekkheten til å påstå at de har gjort “alt de kunne.” Dette er et slag i magen. Hvordan kan de hevde det når det er så åpenbart dokumentert at det er mangler og feil i behandlingen av saken?

Denne motstridende holdningen gjør det tydelig hvor skjevt systemet kan fungere. På den ene siden har du politiet, som med all sin profesjonalitet og styrke, behandler saken med den alvorligheten den fortjener. På den andre siden har du en kommunal instans som ikke bare unnlot å følge opp som de skulle, men som også, til tross for alle feilene, insisterer på at de har gjort “alt de kunne.”

Det er en absurd situasjon som forsterker følelsen av å være fanget i et system som er designet for å beskytte de ansvarlige fremfor ofrene. Men denne erkjennelsen gir meg også ny drivkraft.

 

Les også;

 

♥ Mona

Når saken min først rullet ut i den store offentligheten i mars i år, visste jeg ikke mine armer råd. Jeg var hos kjæresten min og vi hadde akkurat ankommet treningssenteret, da telefonen plutselig ringer. Hjertet mitt sank langt ned i magen, hvem ringer nå?

Jeg svarer i telefonen på det ukjente telefonnummeret som lyste på skjermen. Personen i andre enden presenterte seg og fortalte at det var fra politiet, personen forklarte meg at de hadde prøvd å få tak i advokaten min uten hell denne morgenen, og dem hadde besluttet for å varsle meg personlig selv før det kom offentlig i nyhetene. og sa at de tidlig denne morgenen hadde pågrepet fem personene.

Det var så surrealistisk. Er dette virkelighet? Selv om jeg var på en måte forberedt på at dette kom til å skje, var jeg ikke fullt så forberedt som jeg trodde. Jeg fikk sjokk og løp mot utgangen fra garderoben. I det jeg runder hjørnet løper jeg rett på kjæresten, som nettopp hadde kommet inn igjen etter å ha hentet noe i bilen. Han forsto umiddelbart hvilken beskjed jeg mottok over telefonen, så han fikk meg trygt unna andre personer som var på treningssenteret, slik at jeg kunne fokusere på samtalen.

Det lettet en kjempestor byrde fra brystet for nå var de tatt, selv om sorgen også kom. Noen av de pågrepne var mine nærmeste, samme blod linje som meg. Det var vanskelig, men jeg følte fortsatt at jeg gjorde det rette. Etter pågripelsen som ble foretatt, gikk det mange tanker i hodet. Ville jeg møte dem i retten? Ville de bli dømt for det de har gjort? Hvordan ville dette gå? Spørsmålene var mange, og jeg var ofte i kontakt med advokaten min, som også var en stor støtte fra dag én hvor pågripelsen fant sted.

Kjæresten min ble en enorm støtte, og de neste dagene var en karusell av følelser. Jeg trengte ikke å si så mye til han; han forsto det, så det i øynene mine og hele kroppsspråket. Jeg befant meg i et virvar av emosjoner da de fem pågrepne ble varetektsfengslet dagen etter pågripelsen. De pågrepne ble varetektsfengslet i 4 uker, hvor noen hadde full eller delvis isolasjon de to første ukene.

Noen dager etter pågripelsen tok vi en dagstur til familien hans for å komme oss ut av huset og koble av. Jeg tok med meg strikketøyet, som jeg vanligvis gjør. Men selv der med følelser i full sving, og kroppen i full beredskap, var det likevel godt å sitte i stuen deres med strikketøyet og praten gikk i løst og fast midt i den varme familiære atmosfæren. De merket at jeg var annerledes for vanligvis er jeg utadvendt og i tøysete humør med svigerfar, men denne dagen følte jeg at jeg var et tomt skall, og redusert., men de forstod og viste medfølelse.

Litt over en måned etter pågripelsen, da saken hadde roet seg ned noe, men media fortsatt var ivrig på å følge den, ble kjæresten min hjertesyk. Det ble et par turer til sykehuset, og det ble mange timer der. Vi begge var skjøre etter den siste måneden, og tårene satt løst. Denne våren ble hektisk og kaotisk, men det har også gjort oss sterkere, i samhold både i tykt og tynt. Livet er kjært.

Jeg har lært mye om meg selv og om livet generelt i denne perioden. Det har vært smertefullt, men også helbredende på en merkelig måte. I denne utmattende og emosjonelle prosessen er å rette søkelyset mot den offentlige instansen i den lille hjembygda. Det var her at en rekke bekymringsmeldinger ble sendt inn om meg da jeg var liten, hvor barnehagen hadde mistanke om incest og seksuelt misbruk. Disse meldingene ble møtt med nøling og unnfallenhet, som om de ble stuet bort i en skuff for å bli glemt. Det er en følelse av at de sviktet ikke bare sitt profesjonelle ansvar, men også meg som et forsvarsløst barn i nød.

Tankene surrer i hodet mitt. Hvordan kunne de ignorere det som var så åpenbart? Var det enklere å se den andre veien?

Den veien som nå ligger foran oss er ikke enkel. Det er en kamp mot et system som allerede har vist seg å være motvillig til å handle. Men denne kampen er nødvendig, ikke bare for min egen del, men også for de som kanskje en dag vil befinne seg i en lignende situasjon.

Så her står vi, klare for å ta de neste stegene. Med god dokumentasjon og gode advokater i ryggen jobber vi sakte men sikkert frem over for rettferdighet.

– Mona

Noen ganger i livet blir vi utfordret på måter vi aldri kunne forutse. For meg startet en av mine mest utfordrende reiser da jeg sto ansikt til ansikt med rettssystemet. Jeg ønsker å dele denne personlige reisen med dere, fordi den har formet meg som person på måter jeg aldri kunne ha forestilt meg.

Min første sak ble henlagt av politiet på grunn av manglende bevis. Selv om jeg ble trodd, endte saken uten rettslig utfall. Jeg kan ikke gå inn i detaljer om akkurat denne saken ennå, men mange av dere fulgte kanskje med da det ble omtalt i media i Vår for en tid tilbake. Å bli trodd og tatt på alvor var en følelse jeg aldri vil glemme.

Etter å ha delt min historie, merker jeg at minnene om hendelsene blir utydeligere. Det er som om jeg gradvis frigjør meg fra en tung byrde som har fulgt meg i årevis, og minnene blir mer som skygger i bakgrunnen.

I dag er saken igjen i fokus med et sivilt søksmål mot en offentlig instans som ikke håndterte situasjonen slik de burde, til tross for flere bekymringsmeldinger. Selv den nærmeste kontaktpersonen som jobbet med meg og andre barn sviktet i sitt ansvar. Vi venter nå på svar fra Kontoret for voldsoffererstatning (KFV) etter at søknaden ble innsendt i desember i fjor, samtidig med anmeldelsen.

Min advokat har vært en uvurderlig støtte i denne prosessen. Vi har sendt flere oppdateringsbrev til KFV etter at saken ble henlagt, og et brev til den offentlige instansen med svarfrist den 4. oktober 2023. Så langt har vi ikke mottatt noe svar på brevet vårt.

Vi håper at KFV vil komme til samme konklusjon som etterforskningslederen som arbeidet med saken min og fastslå en prosentandel som representerer sannsynligheten for at det som ble påstått faktisk har skjedd. Dette vil være et viktig skritt på veien mot rettferdighet.

Selv om vi er forsiktige med å ta gleden på forskudd, er håpet om at rettferdigheten vil seire alltid til stede.

Å leve som ufrivillig ufør er krevende. Livet svinger, og for meg svinger det kraftig. Likevel klarer jeg å håndtere hverdagen, selv om bagasjen alltid er med meg, nå kanskje i en litt mildere form.

Jeg søker ikke økonomisk kompensasjon, for ingenting kan noensinne fylle tomrommet eller reparere sårene som er påført. Tiden er den eneste som kan hjelpe meg å bearbeide smerten.

Hver dag sitter jeg og venter på svar. Jeg føler meg som om jeg sitter på “ventebenken” i livet mitt og venter på at rettferdigheten skal seire. Jeg kan dele at de samme advokatene som var involvert i Alvdal-saken har vært der for meg, og de har vist seg å være dyktige og dedikerte i det dem gjør.

Min advokat har bedt meg om å ha tålmodighet mens KFV gjennomgår de over 15 000 dokumentene i saken. Jeg håper inderlig at de setter seg grundig inn i hvert eneste av dem.

– Mona

I 2009 sto jeg for første gang ved inngangen til DPS, Distriktspsykiatrisk senter. På den tiden bar jeg fortsatt byrden av en vanskelig oppvekst og de mørke hemmelighetene fra min fortid. I mange år hadde jeg delt minimalt med noen om mine indre demoner, begrenset meg til å si at jeg hadde hatt en tøff barndom, uten å gi ytterligere detaljer. Diagnosen jeg fikk var depresjon og angst, og tanken på å bli henvist til DPS var noe jeg nølte med. Men min daværende fastlege insisterte på at det ville være til det beste for min mentale helse, så jeg valgte å gi det en sjanse.

Det skulle vise seg å bli en lang og utfordrende reise gjennom DPS, en berg-og-dalbane av erfaringer og følelser. Det startet med to år i behandling før jeg valgte å ta en pause. Jeg trengte tid til å samle tankene mine, og selv om jeg hadde røpet at jeg hadde en vanskelig oppvekst, hadde jeg ikke delt alt. Min behandler hadde likevel forstått at det var mye mer som lå under overflaten enn det jeg hadde sagt. De forsikret meg om at jeg kunne bli henvist tilbake når jeg følte meg klar til å fortsette behandlingen. Etter noen måneder samlet jeg mot og ba om å bli henvist tilbake. Denne gangen ønsket de å starte traumebehandling, og jeg begynte å åpne meg mer om de mørke hendelsene som hadde preget livet mitt. Å snakke om overgrep er ikke enkelt, men jeg visste at det var nødvendig for min egen helbredelse.

Min fastlege spilte en avgjørende rolle i behandlingsreisen min. Han valgte å ta meg ut av behandlingen en stund, slik at jeg kunne bearbeide det jeg hadde opplevd og gi meg selv tid til å lande. Å gå inn i hvert enkelt traume var utrolig tøft, og det var øyeblikk hvor jeg følte meg helt hjelpeløs og usikker på hvordan jeg skulle takle det. I løpet av denne perioden hadde jeg regelmessige samtaler med fastlegen, og vi ble enige om at jeg skulle gjenoppta traumebehandlingen. Det skulle imidlertid vise seg å bli en utfordrende oppgave. Da fastlegen henviste meg til DPS på nytt, fikk vi til svar at jeg var “for frisk” til å bli godkjent for behandling, og at ansvaret nå lå hos fastlegen.

Fastlegen ga seg imidlertid ikke, selv om det nye behandlingsstedet var nesten tre timers kjøretur unna. Han valgte å henvise meg dit, og heldigvis fikk jeg raskt positivt svar. Etter bare 1,5 uker fra henvisningen ble sendt, hadde jeg min første time der. Behandlerne på det nye DPS-senteret forsto ikke hvorfor jeg ikke kunne fortsette traumebehandlingen der jeg hadde begynt, og de var forundret over at jeg ikke hadde fått en oppdatert utredning på det forrige behandlingsstedet, til tross for betydelige endringer i min tilstand.

Traumebehandlingen, kjent som EMDR, ble en krevende, men nødvendig reise. Jeg følte meg trygg og ivaretatt på dette behandlingsstedet, og her klarte jeg å fullføre traumebehandlingen. Etter over 10 år med behandling, var det en enorm lettelse å være ferdig.

Bildet er hentet fra google.

I dag fikk jeg et minne på Snapchat som minnet meg om noe spesielt.

For akkurat 3 år siden ble jeg utskrevet fra DPS etter en vellykket traumebehandling. Det var en tid med lettelse og glede, men det fikk meg også til å reflektere over min reise og hva jeg hadde lært underveis. Vi har alle på en måte en liten mental fallskjerm vi lærer oss å løse ut når livet blir vanskelig. Vi utvikler våre egne mestringsstrategier og måter å takle utfordringer på. Men når man er under behandling hos DPS, kan det føles som om de blir din mentale fallskjerm. De er der for å hjelpe, støtte og veilede oss gjennom de tøffeste øyeblikkene.

Det er absolutt ingen feil med å søke hjelp og støtte fra et profesjonelt behandlingsapparat som DPS. De spiller en uvurderlig rolle i vår helingsprosess. Men det er også viktig å huske på våre egne verktøy og ressurser. For det å støtte seg på et behandlingsapparat kan noen ganger føre til at vi glemmer våre egne nyttige verktøy.

Det kan bli en vane å ty til DPS hver gang livet blir vanskelig, og mens de alltid vil være der for oss, er det like viktig å ikke glemme de strategiene vi har utviklet selv. Å huske våre egne mestringsverktøy og å stole på vår egen styrke kan være avgjørende når vi havner i utfordrende situasjoner.

Så, la oss ikke glemme våre egne mentale fallskjermer, de strategiene og verktøyene vi har utviklet i løpet av vår reise mot helbredelse. DPS kan være vår støtte, men vi har også kraften til å løse ut vår egen fallskjerm når vi trenger det mest.

Å bryte stillheten og dele en mørk hemmelighet er en av de vanskeligste tingene man kan gjøre. Det er en smerte som har blitt båret i ens hjerte i årevis, og når sannheten endelig kommer for dagen, kan det være sjokkerende for alle involverte. I dag ønsker jeg å dele en del av min personlige reise, selv om jeg ikke kan avsløre alle detaljene av hensyn til personvern og pågående saker sammen med mine advokater.

Jeg vil også tydeliggjøre at jeg har ingen intensjon om å avsløre de involvertes identitet hvis jeg skulle blottlagt hele denne saken. Det er ikke noe jeg ønsker nå. Det jeg kun ønsket nå var å få luftet dette, og kanskje jeg vil komme med noen tanker senere iht saken og/eller oppdateringer.

Min kamp handler om å finne rettferdighet og heling etter år med taushet.

Jeg er oppvokst i en tettsted der alle kjenner alle, der naboene er som en utvidet familie, og hvor fellesskapet er sterkt. Men bak det bildet av min hjembygd lå en mørk hemmelighet som jeg bar med meg i årevis. Jeg valgte å tie, å holde smerten for meg selv, i troen om at det var den eneste måten å beskytte meg selv og andre.

Å ta skrittet for å anmelde det som hadde skjedd, var en av de tøffeste beslutningene jeg noensinne har tatt. Jeg visste at det ville føre til at saken ble kjent, og at mange ville oppdage hvem det gjaldt. Det overrasket meg at det spredte seg som ild i tørt gress over hele landet, både gjennom nyhetskanaler og artikler. Selv om mange fra min barndomsby skjønte hvem dette gjaldt, har jeg så langt klart å holde meg anonym i media i denne saken.

I den første saken var det en ufattelig befrielse å endelig bli trodd. Det var som om et tungt lass ble løftet fra skuldrene mine, og jeg kunne begynne å puste igjen. Det var et øyeblikk av seier for rettferdighet og sannhet.

De mange og lange møtene med forskjellige instanser har vært en del av denne kampen. Hver samtale har vært et skritt nærmere å få saken min behandlet rettferdig i henhold til loven. Og selv om det har vært utfordrende, har jeg aldri følt meg alene i denne kampen.

Dette har vært knalltøft hvor tårene har fått flyte fritt. Et teppe har blitt lagt ned, og det som har skjult seg på baksiden av dette teppet, har kommet frem i dagens lys.

Selv om jeg ikke kan gå inn på alle detaljer av hensyn til personvern og pågående saker, ønsker jeg likevel å formidle budskapet om at det er aldri for sent å søke rettferdighet og heling, uansett hvor lenge du har båret en byrde av taushet. Sammen med mine utrolige advokater jobber jeg for å få saken min behandlet rettferdig i henhold til loven. Kanskje jeg en dag vil gå ut med min fulle og hele historie, når hele denne saken er over.

Min kamp for rettferdighet fortsetter, og dette har vist meg kraften i samhold når vi alle forenes i kampen for det som er rettferdig. Det har også minnet meg om at vi ikke er alene i våre kamper, uansett hvor ensomme eller utfordrende de kan virke.

Jeg vil oppfordre alle som har båret på en lignende byrde av taushet om å vurdere å søke støtte fra de rundt dere, enten det er nære venner, familiemedlemmer eller profesjonelle som kan hjelpe dere på veien mot heling. Å dele din historie kan være en del av helingsprosessen og bidra til å skape bevissthet om viktige spørsmål som berører samfunnet vårt.

Min kamp er ennå ikke over, men jeg ser frem til den dagen jeg kan dele min fulle historie og forhåpentligvis inspirere andre til å stå opp for det som er rett og rettferdig. Husk at ingen er noen sin eiendom, og at du er din egen sjef i livet.

 

– Mona