Noen ganger i livet blir vi utfordret på måter vi aldri kunne forutse. For meg startet en av mine mest utfordrende reiser da jeg sto ansikt til ansikt med rettssystemet. Jeg ønsker å dele denne personlige reisen med dere, fordi den har formet meg som person på måter jeg aldri kunne ha forestilt meg.
Min første sak ble henlagt av politiet på grunn av manglende bevis. Selv om jeg ble trodd, endte saken uten rettslig utfall. Jeg kan ikke gå inn i detaljer om akkurat denne saken ennå, men mange av dere fulgte kanskje med da det ble omtalt i media i Vår for en tid tilbake. Å bli trodd og tatt på alvor var en følelse jeg aldri vil glemme.
Etter å ha delt min historie, merker jeg at minnene om hendelsene blir utydeligere. Det er som om jeg gradvis frigjør meg fra en tung byrde som har fulgt meg i årevis, og minnene blir mer som skygger i bakgrunnen.
I dag er saken igjen i fokus med et sivilt søksmål mot en offentlig instans som ikke håndterte situasjonen slik de burde, til tross for flere bekymringsmeldinger. Selv den nærmeste kontaktpersonen som jobbet med meg og andre barn sviktet i sitt ansvar. Vi venter nå på svar fra Kontoret for voldsoffererstatning (KFV) etter at søknaden ble innsendt i desember i fjor, samtidig med anmeldelsen.
Min advokat har vært en uvurderlig støtte i denne prosessen. Vi har sendt flere oppdateringsbrev til KFV etter at saken ble henlagt, og et brev til den offentlige instansen med svarfrist den 4. oktober 2023. Så langt har vi ikke mottatt noe svar på brevet vårt.
Vi håper at KFV vil komme til samme konklusjon som etterforskningslederen som arbeidet med saken min og fastslå en prosentandel som representerer sannsynligheten for at det som ble påstått faktisk har skjedd. Dette vil være et viktig skritt på veien mot rettferdighet.
Selv om vi er forsiktige med å ta gleden på forskudd, er håpet om at rettferdigheten vil seire alltid til stede.
Å leve som ufrivillig ufør er krevende. Livet svinger, og for meg svinger det kraftig. Likevel klarer jeg å håndtere hverdagen, selv om bagasjen alltid er med meg, nå kanskje i en litt mildere form.
Jeg søker ikke økonomisk kompensasjon, for ingenting kan noensinne fylle tomrommet eller reparere sårene som er påført. Tiden er den eneste som kan hjelpe meg å bearbeide smerten.
Hver dag sitter jeg og venter på svar. Jeg føler meg som om jeg sitter på “ventebenken” i livet mitt og venter på at rettferdigheten skal seire. Jeg kan dele at de samme advokatene som var involvert i Alvdal-saken har vært der for meg, og de har vist seg å være dyktige og dedikerte i det dem gjør.
Min advokat har bedt meg om å ha tålmodighet mens KFV gjennomgår de over 15 000 dokumentene i saken. Jeg håper inderlig at de setter seg grundig inn i hvert eneste av dem.
– Mona
Ønsker deg masse styrke og lykke til i tiden fremover.
Å sitte på ventebenken slik er tungt.
Tusen takk for det