Hei alle sammen!
For tiden holder jeg på med Marius-pannebånd til stedatteren min. Hun har allerede en god samling av hjemmestrikkede plagg, alt fra små til store. Men, la oss være ærlige, man kan aldri ha for mye hjemmestrikka, ikke sant?
Det er ingen tvil om at ull er en viktig del av garderoben når vinteren kommer. Det er alltid godt å ha noe ulltøy på føtter, hender og hodet som varmer i lek og moro på kalde dager. Jeg føler en spesiell glede når jeg strikker til andre, særlig til barn, sammenlignet med “egostrikk”. Jeg har lett for å falle av lasset om jeg starter et stort strikkeprosjekt til meg selv, men til stedatteren min er det ikke noe problem.
Stedatteren min er veldig bevisst. Hver gang hun ser meg strikke, kommer spørsmålet: “Hvem strikker du til? Og hva skal du lage?” Det hender ofte at hun kommer med egne ønsker og ideer. Hun har sett et eller annet spennende plagg i barnehagen, eller hun har funnet inspirasjon på en annen måte. Det er så rørende å se hele hennes vesen lyse opp mens hun forsøker å male et bilde for meg med sine ord.
Da hun var fire år gammel, lærte hun seg å strikke. Det går i rykk og napp, men hun får til de rette maskene, og jeg kan se at hun finner lidenskap i det. Det er fantastisk å observere hvordan hun raskt griper tak i nye ting.
Hun er nesten alltid med meg når jeg besøker garn butikken. Hun går rundt og beundrer alle fargene og klemmer på hvert eneste nøste av garn. Plutselig kan jeg høre henne rope fra en av reolene: “Monaaa, du må komme hit å kjenne på dette!” Det er virkelig hjertevarmende!
Som oftest ender det med at vi begge får med oss noen nøster garn hjem, og så er vi klare for nye strikke eventyr sammen.
Hun er skjønn, min stedatter, og det å dele denne hobbyen med henne har gjort båndet mellom oss enda sterkere.
– Mona
