Når saken min først rullet ut i den store offentligheten i mars i år, visste jeg ikke mine armer råd. Jeg var hos kjæresten min og vi hadde akkurat ankommet treningssenteret, da telefonen plutselig ringer. Hjertet mitt sank langt ned i magen, hvem ringer nå?
Jeg svarer i telefonen på det ukjente telefonnummeret som lyste på skjermen. Personen i andre enden presenterte seg og fortalte at det var fra politiet, personen forklarte meg at de hadde prøvd å få tak i advokaten min uten hell denne morgenen, og dem hadde besluttet for å varsle meg personlig selv før det kom offentlig i nyhetene. og sa at de tidlig denne morgenen hadde pågrepet fem personene.
Det var så surrealistisk. Er dette virkelighet? Selv om jeg var på en måte forberedt på at dette kom til å skje, var jeg ikke fullt så forberedt som jeg trodde. Jeg fikk sjokk og løp mot utgangen fra garderoben. I det jeg runder hjørnet løper jeg rett på kjæresten, som nettopp hadde kommet inn igjen etter å ha hentet noe i bilen. Han forsto umiddelbart hvilken beskjed jeg mottok over telefonen, så han fikk meg trygt unna andre personer som var på treningssenteret, slik at jeg kunne fokusere på samtalen.
Det lettet en kjempestor byrde fra brystet for nå var de tatt, selv om sorgen også kom. Noen av de pågrepne var mine nærmeste, samme blod linje som meg. Det var vanskelig, men jeg følte fortsatt at jeg gjorde det rette. Etter pågripelsen som ble foretatt, gikk det mange tanker i hodet. Ville jeg møte dem i retten? Ville de bli dømt for det de har gjort? Hvordan ville dette gå? Spørsmålene var mange, og jeg var ofte i kontakt med advokaten min, som også var en stor støtte fra dag én hvor pågripelsen fant sted.
Kjæresten min ble en enorm støtte, og de neste dagene var en karusell av følelser. Jeg trengte ikke å si så mye til han; han forsto det, så det i øynene mine og hele kroppsspråket. Jeg befant meg i et virvar av emosjoner da de fem pågrepne ble varetektsfengslet dagen etter pågripelsen. De pågrepne ble varetektsfengslet i 4 uker, hvor noen hadde full eller delvis isolasjon de to første ukene.
Noen dager etter pågripelsen tok vi en dagstur til familien hans for å komme oss ut av huset og koble av. Jeg tok med meg strikketøyet, som jeg vanligvis gjør. Men selv der med følelser i full sving, og kroppen i full beredskap, var det likevel godt å sitte i stuen deres med strikketøyet og praten gikk i løst og fast midt i den varme familiære atmosfæren. De merket at jeg var annerledes for vanligvis er jeg utadvendt og i tøysete humør med svigerfar, men denne dagen følte jeg at jeg var et tomt skall, og redusert., men de forstod og viste medfølelse.
Litt over en måned etter pågripelsen, da saken hadde roet seg ned noe, men media fortsatt var ivrig på å følge den, ble kjæresten min hjertesyk. Det ble et par turer til sykehuset, og det ble mange timer der. Vi begge var skjøre etter den siste måneden, og tårene satt løst. Denne våren ble hektisk og kaotisk, men det har også gjort oss sterkere, i samhold både i tykt og tynt. Livet er kjært.
Jeg har lært mye om meg selv og om livet generelt i denne perioden. Det har vært smertefullt, men også helbredende på en merkelig måte. I denne utmattende og emosjonelle prosessen er å rette søkelyset mot den offentlige instansen i den lille hjembygda. Det var her at en rekke bekymringsmeldinger ble sendt inn om meg da jeg var liten, hvor barnehagen hadde mistanke om incest og seksuelt misbruk. Disse meldingene ble møtt med nøling og unnfallenhet, som om de ble stuet bort i en skuff for å bli glemt. Det er en følelse av at de sviktet ikke bare sitt profesjonelle ansvar, men også meg som et forsvarsløst barn i nød.
Tankene surrer i hodet mitt. Hvordan kunne de ignorere det som var så åpenbart? Var det enklere å se den andre veien?
Den veien som nå ligger foran oss er ikke enkel. Det er en kamp mot et system som allerede har vist seg å være motvillig til å handle. Men denne kampen er nødvendig, ikke bare for min egen del, men også for de som kanskje en dag vil befinne seg i en lignende situasjon.
Så her står vi, klare for å ta de neste stegene. Med god dokumentasjon og gode advokater i ryggen jobber vi sakte men sikkert frem over for rettferdighet.
– Mona
