For et Ăžyeblikk siden delte jeg en liten teaser i mitt forrige blogginnlegg om en ny nisselue jeg jobbet med, men ga bort veldig lite. Vel, nĂ„ kan jeg endelig avslĂžre den for dere alle! Den er nylig publisert pĂ„ Ravelry, og ĂŠrlig talt, Ă„ klikke pĂ„ âPubliser denne strikkeoppskriftenâ gav meg sommerfugler i magen. Det fĂžles virkelig som en stor prestasjon!
Mens jeg jobbet med denne luen, fĂžlte jeg julens magi rundt meg, spesielt nĂ„r jeg strikket den for min lille jente. Hun elsket rĂždnisse luen jeg lagde i fjor, som dere kanskje har sett pĂ„ Ravelry under navnet âNordstjerne Nisselueâ. Men i Ă„r ville jeg endre det opp litt, sĂ„ jeg gikk for en grĂ„nisse versjon.
Jeg har vÊrt sÄ spent pÄ Ä dele det ferdige produktet med dere. Etter den positive responsen rÞdnisseluen fikk i fjor, krysser jeg fingrene for at denne ogsÄ vil bli elsket. à designe noe som blir satt pris pÄ og faktisk brukt av andre, er en av de mest givende fÞlelsene!
Min lille jente kunne knapt tro sine Ăžyne da hun sĂ„ den ferdige nisseluen pĂ„ bordet da hun kom hjem. Hun prĂžvde den pĂ„ med en gang, og jeg mĂ„ si at hun sĂ„ utrolig sĂžt ut i grĂ„nisse-looket. Hun er allerede i julens Ă„nd og kan ikke vente med Ă„ bruke luen mer. Jeg valgte Ă„ kalle denne grĂ„nisseluen for âFjĂžsnisse Luenâ, og jeg fĂžler det passer den perfekt.
For de av dere som er interessert, kan dere finne oppskriften pÄ FjÞsnisse Luen [HER].
Men vent, det er mer! Selv om jeg har delt en rekke nye oppskrifter nylig, har jeg ogsĂ„ begynt Ă„ jobbe med noe nytt og spennende. Denne gangen er det noe varmt og koselig for mĂždre. Selv om jeg har delt mange design for barn, fĂžlte jeg at det var pĂ„ tide Ă„ lage noe spesielt for mĂždre denne gangen. Og denne gangen kan det hende det kommer en liten sniktitt av konseptet til mor pĂ„ Instagramâen min: @monaanordby.
Tiden flyr, og det fÞles som om dÞgnene blir kortere og kortere. Mye har skjedd siden sist jeg oppdaterte dere her, men strikkepinnene har vÊrt i konstant bevegelse. Selv om det kanskje har vÊrt stille pÄ bloggen, har hjernen min konstant kokt over med nye ideer og inspirasjon for nye strikkeoppskrifter.
I det siste har to nye design sett dagens lys. FÞrst ut var Olavie Lue, og den siste i rekken er Zoe lue med et lekkert flette-mÞnster foran. Det er sÄ utrolig givende Ä designe til de smÄ. Det varmer virkelig hjertet Ä se at andre setter pris pÄ og liker det jeg skaper.
Og vet dere hva? Det er allerede et nytt design pÄ vei! Med julen rett rundt hjÞrnet har jeg kastet meg over en ny nisselue. Jeg designet en nisselue for fÞrste gang i fjor, og den erfaringen ga mersmak. SÄ i Är har jeg bestemt meg for Ä lage en ny variant. Gleder meg sÄnn til Ä dele den med dere. Uten Ä avslÞre for mye, kan jeg love at den kommer til Ä bringe skikkelig julestemning!
Ah, valper! De smÄ, uskyldige pelsklumpene som ser ut som om de ikke kan stjele en sokk, for ikke Ä snakke om hjertet ditt. Man kan egentlig aldri forutse hva de smÄ, firbeinte skapningene kan finne pÄ, spesielt nÄr de er i den sprudlende valpe alderen. La meg ta dere med til en spesiell dag i mitt liv, en dag fylt med forventninger om ro og harmoni. Ha-ha, ja, du kan allerede gjette at det ikke gikk helt som planlagt.
Jeg tok en pause fra strikkingen og plasserte arbeidet mitt pent i strikkeposen, som jeg la pĂ„ sofaryggen. Helt ute av syne og sinn for Valborg og Ruth, de to rampene som gĂ„r under kategorien âsĂžte, men lunefulle.â.
Jeg tenkte jeg skulle benytte den sjeldne roen sĂ„ jeg tok meg en kjapp tur til butikken, trygg i vissheten om at valpene ikke ville ha noen form for âStrikkefest 2023â i min fravĂŠr. âHva er vel sjansene for at de skal komme pĂ„ noen rampestreker akkurat nĂ„?â, tenkte jeg.
Ă h, hvor naiv man kan vĂŠre.
Da jeg kom tilbake, ble jeg mĂžtt av en garn katastrofe som ville gjort selv den mest hardbarkede strikker svimmel. Det var garn OVERALT. Og der, sittende som to smĂ„, uskyldige lam, var Valborg og Ruth. De kikket opp pĂ„ meg med de store, brune âhvem, meg?â-Ăžyne sine, nesten som om de sa: âVi prĂžvde bare Ă„ hjelpe med prosjektet, mamma!â. Og ja, min kjĂŠre strikkepose lĂ„ i ruiner, sammen med et par avdankede strikkepinner.
Moralen av denne historien? Aldri, og jeg mener aldri, undervurder en valp med tilgang til garn. Eller som jeg liker Ă„ si: âEn strikkeentusiast med lĂžse valper er som en bartender med Ă„pen bar for tenĂ„ringer; det kommer ikke til Ă„ ende godt.â
SÄ nÄ er det buret som gjelder nÄr jeg ikke er hjemme. Kanskje litt kjedelig for Valborg og Ruth, men det sparer meg for bÄde hjerteinfarkt og nye strikkepinner. Det er en liten pris Ä betale for Ä unngÄ at stuen min forvandles til et garnkaos. Ah, de smÄ gledene og lÊrdommene i livet med valper!
Brr⊠det er virkelig kaldt ute, ikke sant? Det fÞles som om temperaturen bare har snudd over natten, og nÄ kan jeg knapt gÄ ut dÞren uten Ä kle meg i lag pÄ lag. Hva skjedde med mild hÞst? Uansett, det gir meg enda mer grunn til Ä fokusere pÄ Amanda-genseren jeg har lagt litt pÄ is.
Genseren minner meg ogsĂ„ om at jeg har et par andre strikkeplagg som virkelig kunne trengt en god vask. Og nĂ„r jeg sier âgod vask,â mener jeg den gammeldagse typen.
Det fĂ„r meg til Ă„ tenke pĂ„ en eldre dame som var veldig spesiell for meg. Hun pleide Ă„ fortelle om âde gode gamle dagerâ da alt var manuelt, inkludert klesvask. NĂ„r jeg vasker de strikkede genserne mine for hĂ„nd i kjĂžkkenvasken, kan jeg nesten hĂžre hennes stemme i Ăžret.
Hun hadde en mening om alt, og hun elsket Ä dele sine rÄd. Selv om det noen ganger fÞltes som en evig strÞm av leksjoner, vet jeg at hun bare ville vÊre hjelpsom.
SÄ nÄ, mens vinter jakkene endelig har gjort sitt inntog fra boden og er klare for en ny sesong med snÞ og frost, kjenner jeg at kroppen fremdeles ikke er helt klar for vinterkulden. Det er da jeg stÄr der ute, hutrende i mÞrket mens hundene gjÞr sitt fornÞdne fÞr natten, at jeg Þnsker jeg allerede hadde ferdigstilt Amanda-genseren.
SĂ„ det Ă„ ha varme, strikkede plagg blir bare mer og mer essensielt â helst skulle de vĂŠrt klare forrige uke!
Flere strikkeprosjekter ligger pÄ vent hos meg fÞr snÞen melder sin ankomst. Blant annet har jeg en lue og et stort, tykt skjerf i tankene som ville vÊre perfekte for Ä holde varmen pÄ iskalde dager. Men, realiteten er at disse prosjektene kanskje mÄ vente litt.
Jeg er jo kjent for Ă„ samle pĂ„ uferdige objekter, eller âufoerâ som jeg liker Ă„ kalle dem â og sĂ„nn er det bare nĂ„r man er en strikkeentusiast med tusen ideer i hodet. De dukker opp her og der, og plutselig er det gĂ„tt mye lenger tid enn jeg hadde planlagt.
Det er som en evig syklus av kreativitet og ambisjoner, og det er en del av sjarmen med denne hobbyen.
à , hallo! Hokus, pokus, og plutselig var helgen forduftet. Det er rart hvordan tiden bare flyr, spesielt nÄr dagene er fylt til randen med smÄ og store opplevelser. Fredagen kickstartet med husvask og lydbok, en kombinasjon som er overraskende tilfredsstillende. Det er noe med det Ä lytte til en god historie mens man tar kontroll over sitt eget kaos. Kaffen smakte ekstra godt etterpÄ, og strikkepinnene ble et naturlig neste skritt.
LÞrdagen hadde sin egen dagsorden. Vi hadde tenkt Ä ta en liten tur ut i naturen, men endte opp med Ä dra inn til byen for litt shopping og lÞrdagshandel. Ikke at jeg klager, altsÄ. Butikkvinduene var fulle av hÞstnyheter, og hjertet mitt gjorde smÄ hopp. Men ingenting slÄr fÞlelsen av Ä komme hjem, pakke ut av handleposene pÄ kjÞkkenbenken, og plukke opp strikkeprosjektet der jeg slapp.
Jentungen, hun hadde sitt eget lille eventyr denne helgen. Ă lĂžpe rundt med vennene sine i gaten, le og skrike i glede â det er barndommens uskyldsrene lykke, og det fyller meg med en indre ro og glede.
SÞndagen kom med et annet koselig pÄfunn: kino. Vi hadde vurdert badeland, men siden formen i huset er litt sÄ som sÄ, valgte vi den mer avslappede varianten. Paw Patrol dominerte det store lerretet, og lyden av jentungens latter blandet seg med filmens musikk. Mission complete, som de sier.
NÄ har kvelds roen senket seg. Marius-pannebÄndet til jentungen er endelig ferdig, og jeg har tatt opp Amanda-genseren igjen. MÄlet er Ä fullfÞre den, og med litt lykke pÄ min side, kan det til og med skje.
SÄ, til tross for at helgen fÞltes som den forsvant i en tÄke av strikkegarn og popcorn, sitter jeg igjen med en fÞlelse av at jeg har levd den fullt ut.
Mitt fĂžrste mĂžte med barnevernet i 2009 var som Ă„ banke pĂ„ en dĂžr som ingen Ă„pnet. Jeg hadde hĂžrt rykter, fra nĂŠre, om at det hadde blitt sendt inn bekymringsmeldinger om meg da jeg var yngre. Med et hjerte fullt av hĂ„p og nysgjerrighet, gikk jeg inn dĂžren til barnevernets kontor i den lille bygda der jeg vokste opp. Men fra det Ăžyeblikket jeg trĂ„dte inn, fĂžlte jeg meg mer som en fremmed enn en bekymret borger. âDet finnes ikke noen papirer pĂ„ deg her,â fikk jeg hĂžre.
Dette var ogsÄ Äret jeg tok steget til Ä gÄ til politiet for Ä legge inn anmeldelse mot overgriperne for fÞrste gang. Men kommunikasjonen ble vanskelig. Ordene stoppet seg opp i munnen min, og jeg fÞlte at jeg ble mistenkeliggjort. Tilliten var ikke til stede, og Ä fortsette med forklaringen fÞltes mer belastende enn det allerede var. SÄ jeg tiet.
Jeg tilbrakte de neste tretten Ă„rene fylt med tvil og usikkerhet, undrende over hva som egentlig lĂ„ i mine sĂ„kalte âikke-eksisterendeâ papirer. Jeg la bort tanken pĂ„ barnevernet, men den dĂ„rlige magefĂžlelsen forsvant aldri. Den lĂ„ der, som en klump, og vokste for hver dag som gikk.
I 2022 bestemte jeg meg for Ä prÞve pÄ nytt, men denne gangen var jeg ikke alene. Jeg hadde stÞtte fra min kjÊreste, og det ga meg ekstra mot. AtmosfÊren pÄ kontoret virket annerledes denne gangen. Det var nye ansikter, ny energi. Kanskje, tenkte jeg, ville utfallet ogsÄ vÊre annerledes denne gangen. Jeg insisterte, jeg var fast bestemt pÄ Ä fÄ svar. Etter litt om og men, og en samtale med en ansatt som hadde vÊrt der i mange Är, kom den overraskende avslÞringen: det fantes faktisk dokumenter om meg. Papirene eksiterte, men var arkivert og glemt, som om tiden og menneskene rundt dem hadde valgt Ä se den andre veien.
Da jeg endelig satt med papirene foran meg, fĂžlte jeg en blanding av lindring og sjokk. Barnehagen hadde uttrykt alvorlige bekymringer for min situasjon og fra fĂžrste bekymring var det sterk mistanke om misbruk i nĂŠr relasjon â men det mest sjokkerende var barnevernets tilsynelatende likegyldighet. De hadde brukt nesten to Ă„r pĂ„ Ă„ henvise meg til sykehus for undersĂžkelse, fra fĂžrste bekymringsmeldingen ble levert.To Ă„r! Legen pĂ„ sykehuset anbefalte ogsĂ„ at jeg skulle bli fulgt opp av helsestasjon eller primĂŠrlege, men det ble heller ikke gjort. Som om de Ăžnsket Ă„ feie det hele under et teppe. Jeg kunne ikke annet enn Ă„ spĂžrre meg selv: Hva om de hadde handlet raskere? Kunne livet mitt ha vĂŠrt annerledes?
Etter Ä ha gransket disse papirene, forsto jeg at nÄ trengte jeg virkelig gode advokater. Jeg kontaktet advokatfirmaet som hadde deltatt i arbeidet med Alvdal-saken, og kjent for sin kompetanse pÄ omrÄdet. De tok saken min, og endelig fÞlte jeg en viss lettelse. Det var nÄ tid for Ä legge alle kortene pÄ bordet, tid for at sannheten skulle komme frem.
HĂžsten er i full gang, og med den fĂžlger en rekke mĂžter med advokaten for Ă„ gĂ„ gjennom dokumenter og detaljer i saken min. Det er tydelig at det har vĂŠrt mange feil og mangler i behandlingen av denne saken hos barnevernet. I papirene kan vi se at det har forekommet to mĂžter i kommunen angĂ„ende meg etter bekymringsmeldingen fant sted â ett mĂžte i ressursgruppa og ett mĂžte med tverrfaglig team angĂ„ende mulig incest. men det finnes ingen referater av disse mĂžtene. SĂ„ da sitter jeg her og lurer pĂ„ hvor disse referatene er? Ble det aldri laget noen referat? Eller har noen fjernet dem? SpĂžrsmĂ„lene blir mange i denne saken, nĂ„r det er viktige
Det blir flere mÞter med barnevernstjenesten. Det blir blandede fÞlelser. Kommunen hadde tidligere sagt at hvis det viste seg Ä vÊre betydelig feil fra barnevernstjenesten, sÄ skulle de stÄ til ansvar for det.
Det gÄr en liten stund, fÞr advokaten tar kontakt for Ä drÞfte en mulig anmeldelse av overgriperne, men jeg er nÞlende. Tilliten er tynnslitt etter mitt fÞrste mÞte med politiet, hvor jeg fÞlte at det var jeg som ble mistenkeliggjort. Min advokat forstÄr min nÞling, men lar likevel temaet ligge i luften.
Julen nĂŠrmer seg, og etter Ă„ ha gjennomgĂ„tt saken enda nĂžyere, mener advokaten at en anmeldelse er nĂždvendig. âDu vil ikke vĂŠre alene,â forsikrer han, âjeg vil vĂŠre med deg gjennom hele prosessen.â Jeg samtykker, og anmeldelsen sendes inn i desember.. NyĂ„ret starter med et avhĂžr. Ikke den nyttĂ„rsfeiringen man drĂžmmer om, men det var nĂždvendig.
AvhÞrene er mange og tidkrevende, noen ganger varte de en hel arbeidsdag. Men advokaten er der, ved min side, akkurat som lovet. Etter hvert blir det for mye Ä hÄndtere bÄde barnevernssaken og anmeldelsen samtidig. Vi bestemmer oss for Ä legge barnevernssaken til side for Ä la politiet arbeide uforstyrret med etterforskningen av saken.
MĂ„nedene gĂ„r. Politiet nĂžler ikke; de tar saken alvorlig og gĂ„r grundig gjennom all dokumentasjon. Endelig fĂžler jeg meg trodd. Men samtidig fĂ„r vi et brev fra kommunen. Ikke bare fraskriver de seg alt ansvar, de har ogsĂ„ frekkheten til Ă„ pĂ„stĂ„ at de har gjort âalt de kunne.â Dette er et slag i magen. Hvordan kan de hevde det nĂ„r det er sĂ„ Ă„penbart dokumentert at det er mangler og feil i behandlingen av saken?
Denne motstridende holdningen gjĂžr det tydelig hvor skjevt systemet kan fungere. PĂ„ den ene siden har du politiet, som med all sin profesjonalitet og styrke, behandler saken med den alvorligheten den fortjener. PĂ„ den andre siden har du en kommunal instans som ikke bare unnlot Ă„ fĂžlge opp som de skulle, men som ogsĂ„, til tross for alle feilene, insisterer pĂ„ at de har gjort âalt de kunne.â
Det er en absurd situasjon som forsterker fÞlelsen av Ä vÊre fanget i et system som er designet for Ä beskytte de ansvarlige fremfor ofrene. Men denne erkjennelsen gir meg ogsÄ ny drivkraft.
Det er ikke hver dag man fÄr oppleve magien ved Ä lÊre bort en gammel tradisjon til en ny generasjon. Men det var akkurat det som skjedde med min stedatter og meg. I en alder av bare 4 Är, ble hun fascinert av strikking.
Det var som om hele Disney-universet som spilte seg ut pĂ„ TV-skjermen plutselig bleknet i forhold til de bevegelsene av mine strikkepinner. De lyseblĂ„ Ăžynene hennes fulgte hver maske, hvert kast, med en nysgjerrighet som var rett og slett rĂžrende. En dag kom spĂžrsmĂ„let, det uunngĂ„elige, men likevel herlige spĂžrsmĂ„let: âMona, tror du jeg ogsĂ„ kan fĂ„ garn og pinner?â.
Hvordan kunne jeg si nei? SÄ jeg svarte selvfÞlgelig, og dagen etter var vi pÄ vei til garn butikken. Det fÞltes som julaften for henne da hun fikk velge ut sitt eget garn og strikkepinner. Det var som om vi ikke bare kjÞpte garn, men ogsÄ en ny verden fylt med uendelige muligheter.
Det fĂžrste hun lĂŠrte var rette masker. Og tro det eller ei, etter bare noen fĂ„ dager med litt veiledning fra sofakroken, utbrĂžt hun: âJeg vet, Mona. Jeg har jo fulgt med nĂ„r du har strikket, hallo.â. Og derfra, var det ingen vei tilbake. Og det var da jeg innsĂ„ at hun hadde knekt koden. SelvfĂžlgelig var det noen smĂ„ feil her og der, spesielt da hun prĂžvde Ă„ strikke fortere for Ă„ matche min hastighet, men hun var pĂ„ rett spor.
Tiden har gÄtt, og hun har blitt enda flinkere. Noe av det mest imponerende er at jenta nÄ, bare 5 1/2 Är gammel, har lÊrt seg Ä strikke mens hun ser pÄ TV. Det tar en viss dyktighet Ä klare Ä dele oppmerksomheten mellom en Disney-film og strikking, om du spÞr meg, men hun har mestret det med glans. Det gÄr sÄ raskt pÄ strikkepinnene hennes at jeg mÄ klype meg i armen; jenta kan strikke uten Ä fÞlge med hele tiden, og det er virkelig imponerende.
Vi har vĂ„re mĂ„nedlige turer til Sverige som ogsĂ„ har blitt en del av vĂ„r strikke hverdag. I bilen sitter vi med hvert vĂ„rt strikketĂžy, og hun med sitt nettbrett for Ă„ se pĂ„ film. Og ja, det hender at hun roper fra baksetet: âMona, gjett hva som skjedde nĂ„? Maska falt av selvfĂžlgelig!â Dette fĂžlges opp med en vennlig overlevering av strikketĂžyet til min âfĂžrstehjelpsâ-stasjon i forsetet, og snart er hun i gang igjen.
Det er ogsĂ„ stunder som da far i huset prĂžvde Ă„ trĂ„ til og hjelpe, bare for Ă„ hĂžre hennes klare dom: âPappa, dette hakke du greie pĂ„, jeg MĂ ha hjelp av Mona, hun fikser detteâ I disse smĂ„ Ăžyeblikkene ser jeg en ung person som er villig til Ă„ feile, lĂŠre, og vokse, og det fyller hjertet mitt med en uforklarlig glede.
Ah, det er fredag og helgen kaller! Jeg kjenner allerede fredagsfĂžlelsen komme snikende. Men fĂžrst â husvask. Jeg har alltid vĂŠrt en av dem som finner en merkelig tilfredsstillelse i Ă„ vaske. Og i dag? I dag har jeg virkelig gĂ„tt all in. Tenk deg en nyvasket leilighet med duft av sitrus fra rengjĂžringsmidlene. Det er magi, det!
NĂ„ lurer du kanskje pĂ„ hvordan jeg klarer Ă„ gjĂžre vaskingen sĂ„ âspennendeâ? Hemmeligheten er lydbĂžker. Jeg trykker pĂ„ play, og plutselig forvandles jeg til en del av en annen verden. I dag har jeg vĂŠrt en detektiv i en spennende krimhistorie, lĂžst mysterier mens jeg har skrubbet flisene pĂ„ badet.
Selv hundene, Valborg og Ruth, har lagt merke til min gode energi og vralter fornÞyde rundt i det skinnende rene hjemmet. De setter pris pÄ et rent gulv nesten like mye som meg, ser det ut til.
Etter flere timer med vask og lydbok-maraton, er det tid for Ă„ koble av. Jeg fyller en stor kopp med kaffe, finner frem strikketĂžyet og setter meg godt til rette i sofaen. Ah, dette er livet!
Kan vi snakke litt om strikking? Det er ikke bare en hobby; det er meditasjon. Hver maske er som et lite pusterom fra hverdagens stress. Som jeg nevnte tidligere, holder jeg for tiden pÄ med et Marius-pannebÄnd til stedatteren min, og hvem vet, kanskje blir jeg ferdig med dette i dag!
Mens jeg sitter der med strikkepinner og garn, fÞler jeg meg sÄ utrolig takknemlig for disse smÄ, enkle gledene i livet. Her i min lille oase, med et rent hus, deilige dufter, hundene ved fÞttene, en god bok pÄ Þrene og strikketÞy i hendene, kan resten av verden vente. Helgen er min, og den fÞles helt fantastisk.
NÄr saken min fÞrst rullet ut i den store offentligheten i mars i Är, visste jeg ikke mine armer rÄd. Jeg var hos kjÊresten min og vi hadde akkurat ankommet treningssenteret, da telefonen plutselig ringer. Hjertet mitt sank langt ned i magen, hvem ringer nÄ?
Jeg svarer i telefonen pÄ det ukjente telefonnummeret som lyste pÄ skjermen. Personen i andre enden presenterte seg og fortalte at det var fra politiet, personen forklarte meg at de hadde prÞvd Ä fÄ tak i advokaten min uten hell denne morgenen, og dem hadde besluttet for Ä varsle meg personlig selv fÞr det kom offentlig i nyhetene. og sa at de tidlig denne morgenen hadde pÄgrepet fem personene.
Det var sÄ surrealistisk. Er dette virkelighet? Selv om jeg var pÄ en mÄte forberedt pÄ at dette kom til Ä skje, var jeg ikke fullt sÄ forberedt som jeg trodde. Jeg fikk sjokk og lÞp mot utgangen fra garderoben. I det jeg runder hjÞrnet lÞper jeg rett pÄ kjÊresten, som nettopp hadde kommet inn igjen etter Ä ha hentet noe i bilen. Han forsto umiddelbart hvilken beskjed jeg mottok over telefonen, sÄ han fikk meg trygt unna andre personer som var pÄ treningssenteret, slik at jeg kunne fokusere pÄ samtalen.
KjÊresten min ble en enorm stÞtte, og de neste dagene var en karusell av fÞlelser. Jeg trengte ikke Ä si sÄ mye til han; han forsto det, sÄ det i Þynene mine og hele kroppssprÄket. Jeg befant meg i et virvar av emosjoner da de fem pÄgrepne ble varetektsfengslet dagen etter pÄgripelsen. De pÄgrepne ble varetektsfengslet i 4 uker, hvor noen hadde full eller delvis isolasjon de to fÞrste ukene.
Noen dager etter pÄgripelsen tok vi en dagstur til familien hans for Ä komme oss ut av huset og koble av. Jeg tok med meg strikketÞyet, som jeg vanligvis gjÞr. Men selv der med fÞlelser i full sving, og kroppen i full beredskap, var det likevel godt Ä sitte i stuen deres med strikketÞyet og praten gikk i lÞst og fast midt i den varme familiÊre atmosfÊren. De merket at jeg var annerledes for vanligvis er jeg utadvendt og i tÞysete humÞr med svigerfar, men denne dagen fÞlte jeg at jeg var et tomt skall, og redusert., men de forstod og viste medfÞlelse.
Litt over en mÄned etter pÄgripelsen, da saken hadde roet seg ned noe, men media fortsatt var ivrig pÄ Ä fÞlge den, ble kjÊresten min hjertesyk. Det ble et par turer til sykehuset, og det ble mange timer der. Vi begge var skjÞre etter den siste mÄneden, og tÄrene satt lÞst. Denne vÄren ble hektisk og kaotisk, men det har ogsÄ gjort oss sterkere, i samhold bÄde i tykt og tynt. Livet er kjÊrt.
Jeg har lÊrt mye om meg selv og om livet generelt i denne perioden. Det har vÊrt smertefullt, men ogsÄ helbredende pÄ en merkelig mÄte. I denne utmattende og emosjonelle prosessen er Ä rette sÞkelyset mot den offentlige instansen i den lille hjembygda. Det var her at en rekke bekymringsmeldinger ble sendt inn om meg da jeg var liten, hvor barnehagen hadde mistanke om incest og seksuelt misbruk. Disse meldingene ble mÞtt med nÞling og unnfallenhet, som om de ble stuet bort i en skuff for Ä bli glemt. Det er en fÞlelse av at de sviktet ikke bare sitt profesjonelle ansvar, men ogsÄ meg som et forsvarslÞst barn i nÞd.
Tankene surrer i hodet mitt. Hvordan kunne de ignorere det som var sÄ Äpenbart? Var det enklere Ä se den andre veien?
Den veien som nÄ ligger foran oss er ikke enkel. Det er en kamp mot et system som allerede har vist seg Ä vÊre motvillig til Ä handle. Men denne kampen er nÞdvendig, ikke bare for min egen del, men ogsÄ for de som kanskje en dag vil befinne seg i en lignende situasjon.
SÄ her stÄr vi, klare for Ä ta de neste stegene. Med god dokumentasjon og gode advokater i ryggen jobber vi sakte men sikkert frem over for rettferdighet.
For tiden holder jeg pÄ med Marius-pannebÄnd til stedatteren min. Hun har allerede en god samling av hjemmestrikkede plagg, alt fra smÄ til store. Men, la oss vÊre Êrlige, man kan aldri ha for mye hjemmestrikka, ikke sant?
Det er ingen tvil om at ull er en viktig del av garderoben nĂ„r vinteren kommer. Det er alltid godt Ă„ ha noe ulltĂžy pĂ„ fĂžtter, hender og hodet som varmer i lek og moro pĂ„ kalde dager. Jeg fĂžler en spesiell glede nĂ„r jeg strikker til andre, sĂŠrlig til barn, sammenlignet med âegostrikkâ. Jeg har lett for Ă„ falle av lasset om jeg starter et stort strikkeprosjekt til meg selv, men til stedatteren min er det ikke noe problem.
Stedatteren min er veldig bevisst. Hver gang hun ser meg strikke, kommer spĂžrsmĂ„let: âHvem strikker du til? Og hva skal du lage?â Det hender ofte at hun kommer med egne Ăžnsker og ideer. Hun har sett et eller annet spennende plagg i barnehagen, eller hun har funnet inspirasjon pĂ„ en annen mĂ„te. Det er sĂ„ rĂžrende Ă„ se hele hennes vesen lyse opp mens hun forsĂžker Ă„ male et bilde for meg med sine ord.
Da hun var fire Är gammel, lÊrte hun seg Ä strikke. Det gÄr i rykk og napp, men hun fÄr til de rette maskene, og jeg kan se at hun finner lidenskap i det. Det er fantastisk Ä observere hvordan hun raskt griper tak i nye ting.
Hun er nesten alltid med meg nĂ„r jeg besĂžker garn butikken. Hun gĂ„r rundt og beundrer alle fargene og klemmer pĂ„ hvert eneste nĂžste av garn. Plutselig kan jeg hĂžre henne rope fra en av reolene: âMonaaa, du mĂ„ komme hit Ă„ kjenne pĂ„ dette!â Det er virkelig hjertevarmende!
Som oftest ender det med at vi begge fÄr med oss noen nÞster garn hjem, og sÄ er vi klare for nye strikke eventyr sammen.
Hun er skjÞnn, min stedatter, og det Ä dele denne hobbyen med henne har gjort bÄndet mellom oss enda sterkere.
