Det er ikke hver dag man får oppleve magien ved å lære bort en gammel tradisjon til en ny generasjon. Men det var akkurat det som skjedde med min stedatter og meg. I en alder av bare 4 år, ble hun fascinert av strikking.
Det var som om hele Disney-universet som spilte seg ut på TV-skjermen plutselig bleknet i forhold til de bevegelsene av mine strikkepinner. De lyseblå øynene hennes fulgte hver maske, hvert kast, med en nysgjerrighet som var rett og slett rørende. En dag kom spørsmålet, det uunngåelige, men likevel herlige spørsmålet: “Mona, tror du jeg også kan få garn og pinner?”.
Hvordan kunne jeg si nei? Så jeg svarte selvfølgelig, og dagen etter var vi på vei til garn butikken. Det føltes som julaften for henne da hun fikk velge ut sitt eget garn og strikkepinner. Det var som om vi ikke bare kjøpte garn, men også en ny verden fylt med uendelige muligheter.
Det første hun lærte var rette masker. Og tro det eller ei, etter bare noen få dager med litt veiledning fra sofakroken, utbrøt hun: “Jeg vet, Mona. Jeg har jo fulgt med når du har strikket, hallo.”. Og derfra, var det ingen vei tilbake. Og det var da jeg innså at hun hadde knekt koden. Selvfølgelig var det noen små feil her og der, spesielt da hun prøvde å strikke fortere for å matche min hastighet, men hun var på rett spor.
Tiden har gått, og hun har blitt enda flinkere. Noe av det mest imponerende er at jenta nå, bare 5 1/2 år gammel, har lært seg å strikke mens hun ser på TV. Det tar en viss dyktighet å klare å dele oppmerksomheten mellom en Disney-film og strikking, om du spør meg, men hun har mestret det med glans. Det går så raskt på strikkepinnene hennes at jeg må klype meg i armen; jenta kan strikke uten å følge med hele tiden, og det er virkelig imponerende.
Vi har våre månedlige turer til Sverige som også har blitt en del av vår strikke hverdag. I bilen sitter vi med hvert vårt strikketøy, og hun med sitt nettbrett for å se på film. Og ja, det hender at hun roper fra baksetet: “Mona, gjett hva som skjedde nå? Maska falt av selvfølgelig!” Dette følges opp med en vennlig overlevering av strikketøyet til min “førstehjelps”-stasjon i forsetet, og snart er hun i gang igjen.
Det er også stunder som da far i huset prøvde å trå til og hjelpe, bare for å høre hennes klare dom: “Pappa, dette hakke du greie på, jeg MÅ ha hjelp av Mona, hun fikser dette” I disse små øyeblikkene ser jeg en ung person som er villig til å feile, lære, og vokse, og det fyller hjertet mitt med en uforklarlig glede.
♥ Mona
