Å bryte stillheten og dele en mørk hemmelighet er en av de vanskeligste tingene man kan gjøre. Det er en smerte som har blitt båret i ens hjerte i årevis, og når sannheten endelig kommer for dagen, kan det være sjokkerende for alle involverte. I dag ønsker jeg å dele en del av min personlige reise, selv om jeg ikke kan avsløre alle detaljene av hensyn til personvern og pågående saker sammen med mine advokater.
Jeg vil også tydeliggjøre at jeg har ingen intensjon om å avsløre de involvertes identitet hvis jeg skulle blottlagt hele denne saken. Det er ikke noe jeg ønsker nå. Det jeg kun ønsket nå var å få luftet dette, og kanskje jeg vil komme med noen tanker senere iht saken og/eller oppdateringer.
Min kamp handler om å finne rettferdighet og heling etter år med taushet.
Jeg er oppvokst i en tettsted der alle kjenner alle, der naboene er som en utvidet familie, og hvor fellesskapet er sterkt. Men bak det bildet av min hjembygd lå en mørk hemmelighet som jeg bar med meg i årevis. Jeg valgte å tie, å holde smerten for meg selv, i troen om at det var den eneste måten å beskytte meg selv og andre.
Å ta skrittet for å anmelde det som hadde skjedd, var en av de tøffeste beslutningene jeg noensinne har tatt. Jeg visste at det ville føre til at saken ble kjent, og at mange ville oppdage hvem det gjaldt. Det overrasket meg at det spredte seg som ild i tørt gress over hele landet, både gjennom nyhetskanaler og artikler. Selv om mange fra min barndomsby skjønte hvem dette gjaldt, har jeg så langt klart å holde meg anonym i media i denne saken.
I den første saken var det en ufattelig befrielse å endelig bli trodd. Det var som om et tungt lass ble løftet fra skuldrene mine, og jeg kunne begynne å puste igjen. Det var et øyeblikk av seier for rettferdighet og sannhet.
De mange og lange møtene med forskjellige instanser har vært en del av denne kampen. Hver samtale har vært et skritt nærmere å få saken min behandlet rettferdig i henhold til loven. Og selv om det har vært utfordrende, har jeg aldri følt meg alene i denne kampen.
Dette har vært knalltøft hvor tårene har fått flyte fritt. Et teppe har blitt lagt ned, og det som har skjult seg på baksiden av dette teppet, har kommet frem i dagens lys.
Selv om jeg ikke kan gå inn på alle detaljer av hensyn til personvern og pågående saker, ønsker jeg likevel å formidle budskapet om at det er aldri for sent å søke rettferdighet og heling, uansett hvor lenge du har båret en byrde av taushet. Sammen med mine utrolige advokater jobber jeg for å få saken min behandlet rettferdig i henhold til loven. Kanskje jeg en dag vil gå ut med min fulle og hele historie, når hele denne saken er over.
Min kamp for rettferdighet fortsetter, og dette har vist meg kraften i samhold når vi alle forenes i kampen for det som er rettferdig. Det har også minnet meg om at vi ikke er alene i våre kamper, uansett hvor ensomme eller utfordrende de kan virke.
Jeg vil oppfordre alle som har båret på en lignende byrde av taushet om å vurdere å søke støtte fra de rundt dere, enten det er nære venner, familiemedlemmer eller profesjonelle som kan hjelpe dere på veien mot heling. Å dele din historie kan være en del av helingsprosessen og bidra til å skape bevissthet om viktige spørsmål som berører samfunnet vårt.
Min kamp er ennå ikke over, men jeg ser frem til den dagen jeg kan dele min fulle historie og forhåpentligvis inspirere andre til å stå opp for det som er rett og rettferdig. Husk at ingen er noen sin eiendom, og at du er din egen sjef i livet.
– Mona