Hei alle sammen! I dag vil jeg åpne opp litt om den bittersøte verdenen av uferdige strikkeprosjekter, eller som vi strikkere liker å kalle dem: UFO’er. Møt Amandagenseren, min egen personlige UFO som har ligget i strikkekurven altfor lenge.
Ah, den dagen jeg begynte på Amandagenseren! Garnet var mykt, fargene var perfekte, og mønsteret var akkurat passe utfordrende. Jeg var i syvende himmel og kunne se for meg hvordan jeg ville rocke denne genseren på kalde høstdager.
Men vi kjenner alle til fristelsene som lurer rundt hvert hjørne i strikkebutikken eller på Instagram, ikke sant? Plutselig var jeg eier av nok garn til å fylle et helt rom og hadde ørtåførti nye prosjekter på pinnene. Ja, du gjettet riktig, Amandagenseren ble skjøvet lenger og lenger ned i prioriteringslisten.
Gudene må vite hvor mange UFO’er jeg har liggende. Jeg tror jeg har falt ut av tellingen. Partneren min og jeg bor ikke sammen enda, vi har valgt å ta det litt piano, men vi tilbringer tid sammen både hjemme hos han og hos meg. Vell, i hans hjem finner du ett par av mine UFO’er og det samme hjemme hos meg.
Sist jeg plukket den opp, var jeg fast bestemt på å fullføre den. Den gang ei. Etter noen rader, ble den lagt til side igjen. Det er som om jeg mister piffen halvveis gjennom, spesielt når jeg strikker for meg selv.
Og her kommer kanskje en liten innrømmelse: Jeg tror jeg liker best å strikke for andre. Det er noe med gleden ved å gi bort noe håndlaget som gir en dypere tilfredsstillelse.
Jeg vurderer sterkt å kjøpe meg en slik’en knitting journal som er blitt så populær blant strikkere, for å få litt mer oversikt både over strikkeprosjekter og strikkeplaner. Det er veldig lett å gå i surr med hodet fullt av strikkeplaner.
Vil Amandagenseren noen gang bli mer enn en drøm? Jeg håper det. Kanskje det er på tide å pushe meg selv litt og fullføre det jeg startet. Eller kanskje jeg rett og slett skal akseptere at noen UFO’er er ment for å forbli nettopp det. Og vet du hva? Det er helt greit.
– Mona
