I en hverdag hvor gamle traumer innhenter deg både i bevisst og ubevisst tilstand så er det deilig og bare knipse på hundene båndet, ta med sopp kniven og ett nett – og vende snuta mot skogen med mannen. I de tøffe dagene så er jeg ikke klar over hvor stille jeg er når hjernen jobber på høygir etter en natt med drømmer etter traume(r), før mannen kommenterer “hva tar opp dine tanker?”.
Det er ikke like lett og sette ord på alt, og jeg er vel flinkest til å sette ord på følelser når jeg får det ned i tekst. Å snakke om følelser, om det er på godt eller vondt har aldri vært min sterke side. Det er vel slik det blir når man er vandt til å gå med en usynlig munnkurv i så altfor mange år. Ganske fuck up!
Hvis man skal rangere det hele, på hva som er balsam for sjela på en grå dag så må det enten være å sette seg ned med strikketøyet eller gå i skogen og plukke sopp. Sistnevnte trodde jeg at jeg aldri skulle gjøre noen gang, for bare ei venninne hadde invitert til middag og hun lagde den med sopp så sto jeg med en vrengt magesekk. Den gang ei.
Etter mannen ble jeg vandt til sjampinjong, og det var det venninnen min lagde som tilbehør til middag den gangen også. Nå plukkes det både kantareller, steinsopp, gul/brun piggsopp og traktkantareller. Hvem hadde trodd det? Ikke meg.
Det har blitt noen turer – og mange flere kommer det til å bli.. Om det skal plukkes sopp eller ei. Den roen det gir å bare rusle i skog og mark er virkelig beroligende.
