For tiden holder jeg på med Marius-pannebånd til stedatteren min. Hun har allerede en god samling av hjemmestrikkede plagg, alt fra små til store. Men, la oss være ærlige, man kan aldri ha for mye hjemmestrikka, ikke sant?
Det er ingen tvil om at ull er en viktig del av garderoben når vinteren kommer. Det er alltid godt å ha noe ulltøy på føtter, hender og hodet som varmer i lek og moro på kalde dager. Jeg føler en spesiell glede når jeg strikker til andre, særlig til barn, sammenlignet med “egostrikk”. Jeg har lett for å falle av lasset om jeg starter et stort strikkeprosjekt til meg selv, men til stedatteren min er det ikke noe problem.
Stedatteren min er veldig bevisst. Hver gang hun ser meg strikke, kommer spørsmålet: “Hvem strikker du til? Og hva skal du lage?” Det hender ofte at hun kommer med egne ønsker og ideer. Hun har sett et eller annet spennende plagg i barnehagen, eller hun har funnet inspirasjon på en annen måte. Det er så rørende å se hele hennes vesen lyse opp mens hun forsøker å male et bilde for meg med sine ord.
Da hun var fire år gammel, lærte hun seg å strikke. Det går i rykk og napp, men hun får til de rette maskene, og jeg kan se at hun finner lidenskap i det. Det er fantastisk å observere hvordan hun raskt griper tak i nye ting.
Hun er nesten alltid med meg når jeg besøker garn butikken. Hun går rundt og beundrer alle fargene og klemmer på hvert eneste nøste av garn. Plutselig kan jeg høre henne rope fra en av reolene: “Monaaa, du må komme hit å kjenne på dette!” Det er virkelig hjertevarmende!
Som oftest ender det med at vi begge får med oss noen nøster garn hjem, og så er vi klare for nye strikke eventyr sammen.
Hun er skjønn, min stedatter, og det å dele denne hobbyen med henne har gjort båndet mellom oss enda sterkere.
Noen ganger i livet blir vi utfordret på måter vi aldri kunne forutse. For meg startet en av mine mest utfordrende reiser da jeg sto ansikt til ansikt med rettssystemet. Jeg ønsker å dele denne personlige reisen med dere, fordi den har formet meg som person på måter jeg aldri kunne ha forestilt meg.
Min første sak ble henlagt av politiet på grunn av manglende bevis. Selv om jeg ble trodd, endte saken uten rettslig utfall. Jeg kan ikke gå inn i detaljer om akkurat denne saken ennå, men mange av dere fulgte kanskje med da det ble omtalt i media i Vår for en tid tilbake. Å bli trodd og tatt på alvor var en følelse jeg aldri vil glemme.
Etter å ha delt min historie, merker jeg at minnene om hendelsene blir utydeligere. Det er som om jeg gradvis frigjør meg fra en tung byrde som har fulgt meg i årevis, og minnene blir mer som skygger i bakgrunnen.
I dag er saken igjen i fokus med et sivilt søksmål mot en offentlig instans som ikke håndterte situasjonen slik de burde, til tross for flere bekymringsmeldinger. Selv den nærmeste kontaktpersonen som jobbet med meg og andre barn sviktet i sitt ansvar. Vi venter nå på svar fra Kontoret for voldsoffererstatning (KFV) etter at søknaden ble innsendt i desember i fjor, samtidig med anmeldelsen.
Min advokat har vært en uvurderlig støtte i denne prosessen. Vi har sendt flere oppdateringsbrev til KFV etter at saken ble henlagt, og et brev til den offentlige instansen med svarfrist den 4. oktober 2023. Så langt har vi ikke mottatt noe svar på brevet vårt.
Vi håper at KFV vil komme til samme konklusjon som etterforskningslederen som arbeidet med saken min og fastslå en prosentandel som representerer sannsynligheten for at det som ble påstått faktisk har skjedd. Dette vil være et viktig skritt på veien mot rettferdighet.
Selv om vi er forsiktige med å ta gleden på forskudd, er håpet om at rettferdigheten vil seire alltid til stede.
Å leve som ufrivillig ufør er krevende. Livet svinger, og for meg svinger det kraftig. Likevel klarer jeg å håndtere hverdagen, selv om bagasjen alltid er med meg, nå kanskje i en litt mildere form.
Jeg søker ikke økonomisk kompensasjon, for ingenting kan noensinne fylle tomrommet eller reparere sårene som er påført. Tiden er den eneste som kan hjelpe meg å bearbeide smerten.
Hver dag sitter jeg og venter på svar. Jeg føler meg som om jeg sitter på “ventebenken” i livet mitt og venter på at rettferdigheten skal seire. Jeg kan dele at de samme advokatene som var involvert i Alvdal-saken har vært der for meg, og de har vist seg å være dyktige og dedikerte i det dem gjør.
Min advokat har bedt meg om å ha tålmodighet mens KFV gjennomgår de over 15 000 dokumentene i saken. Jeg håper inderlig at de setter seg grundig inn i hvert eneste av dem.
Hei alle sammen! I dag vil jeg åpne opp litt om den bittersøte verdenen av uferdige strikkeprosjekter, eller som vi strikkere liker å kalle dem: UFO’er. Møt Amandagenseren, min egen personlige UFO som har ligget i strikkekurven altfor lenge.
Ah, den dagen jeg begynte på Amandagenseren! Garnet var mykt, fargene var perfekte, og mønsteret var akkurat passe utfordrende. Jeg var i syvende himmel og kunne se for meg hvordan jeg ville rocke denne genseren på kalde høstdager.
Men vi kjenner alle til fristelsene som lurer rundt hvert hjørne i strikkebutikken eller på Instagram, ikke sant? Plutselig var jeg eier av nok garn til å fylle et helt rom og hadde ørtåførti nye prosjekter på pinnene. Ja, du gjettet riktig, Amandagenseren ble skjøvet lenger og lenger ned i prioriteringslisten.
Gudene må vite hvor mange UFO’er jeg har liggende. Jeg tror jeg har falt ut av tellingen. Partneren min og jeg bor ikke sammen enda, vi har valgt å ta det litt piano, men vi tilbringer tid sammen både hjemme hos han og hos meg. Vell, i hans hjem finner du ett par av mine UFO’er og det samme hjemme hos meg.
Sist jeg plukket den opp, var jeg fast bestemt på å fullføre den. Den gang ei. Etter noen rader, ble den lagt til side igjen. Det er som om jeg mister piffen halvveis gjennom, spesielt når jeg strikker for meg selv.
Og her kommer kanskje en liten innrømmelse: Jeg tror jeg liker best å strikke for andre. Det er noe med gleden ved å gi bort noe håndlaget som gir en dypere tilfredsstillelse.
Jeg vurderer sterkt å kjøpe meg en slik’en knitting journal som er blitt så populær blant strikkere, for å få litt mer oversikt både over strikkeprosjekter og strikkeplaner. Det er veldig lett å gå i surr med hodet fullt av strikkeplaner.
Vil Amandagenseren noen gang bli mer enn en drøm? Jeg håper det. Kanskje det er på tide å pushe meg selv litt og fullføre det jeg startet. Eller kanskje jeg rett og slett skal akseptere at noen UFO’er er ment for å forbli nettopp det. Og vet du hva? Det er helt greit.
Hei kjære strikke entusiaster! Jeg håper dere har hatt glede av tidligere strikkeoppskrifter og at strikkepinnene har vært flittige. I dag er jeg begeistret for å introdusere den nyeste tilskuddet til vår voksende samling av gratis strikkeoppskrifter – “Lea Pannebånd Vol II.” Dette pannebåndet er ikke bare en flott tillegg til vinter garderoben, men også en morsom og givende strikke utfordring for alle ferdighetsnivåer.
Så, finn frem strikkepinnene og garnet ditt, for vi er klare til å starte dette nye strikke eventyret sammen. La “Lea Pannebånd Vol II” bli ditt neste prosjekt.
I 2009 sto jeg for første gang ved inngangen til DPS, Distriktspsykiatrisk senter. På den tiden bar jeg fortsatt byrden av en vanskelig oppvekst og de mørke hemmelighetene fra min fortid. I mange år hadde jeg delt minimalt med noen om mine indre demoner, begrenset meg til å si at jeg hadde hatt en tøff barndom, uten å gi ytterligere detaljer. Diagnosen jeg fikk var depresjon og angst, og tanken på å bli henvist til DPS var noe jeg nølte med. Men min daværende fastlege insisterte på at det ville være til det beste for min mentale helse, så jeg valgte å gi det en sjanse.
Det skulle vise seg å bli en lang og utfordrende reise gjennom DPS, en berg-og-dalbane av erfaringer og følelser. Det startet med to år i behandling før jeg valgte å ta en pause. Jeg trengte tid til å samle tankene mine, og selv om jeg hadde røpet at jeg hadde en vanskelig oppvekst, hadde jeg ikke delt alt. Min behandler hadde likevel forstått at det var mye mer som lå under overflaten enn det jeg hadde sagt. De forsikret meg om at jeg kunne bli henvist tilbake når jeg følte meg klar til å fortsette behandlingen. Etter noen måneder samlet jeg mot og ba om å bli henvist tilbake. Denne gangen ønsket de å starte traumebehandling, og jeg begynte å åpne meg mer om de mørke hendelsene som hadde preget livet mitt. Å snakke om overgrep er ikke enkelt, men jeg visste at det var nødvendig for min egen helbredelse.
Min fastlege spilte en avgjørende rolle i behandlingsreisen min. Han valgte å ta meg ut av behandlingen en stund, slik at jeg kunne bearbeide det jeg hadde opplevd og gi meg selv tid til å lande. Å gå inn i hvert enkelt traume var utrolig tøft, og det var øyeblikk hvor jeg følte meg helt hjelpeløs og usikker på hvordan jeg skulle takle det. I løpet av denne perioden hadde jeg regelmessige samtaler med fastlegen, og vi ble enige om at jeg skulle gjenoppta traumebehandlingen. Det skulle imidlertid vise seg å bli en utfordrende oppgave. Da fastlegen henviste meg til DPS på nytt, fikk vi til svar at jeg var “for frisk” til å bli godkjent for behandling, og at ansvaret nå lå hos fastlegen.
Fastlegen ga seg imidlertid ikke, selv om det nye behandlingsstedet var nesten tre timers kjøretur unna. Han valgte å henvise meg dit, og heldigvis fikk jeg raskt positivt svar. Etter bare 1,5 uker fra henvisningen ble sendt, hadde jeg min første time der. Behandlerne på det nye DPS-senteret forsto ikke hvorfor jeg ikke kunne fortsette traumebehandlingen der jeg hadde begynt, og de var forundret over at jeg ikke hadde fått en oppdatert utredning på det forrige behandlingsstedet, til tross for betydelige endringer i min tilstand.
Traumebehandlingen, kjent som EMDR, ble en krevende, men nødvendig reise. Jeg følte meg trygg og ivaretatt på dette behandlingsstedet, og her klarte jeg å fullføre traumebehandlingen. Etter over 10 år med behandling, var det en enorm lettelse å være ferdig.
Bildet er hentet fra google.
I dag fikk jeg et minne på Snapchat som minnet meg om noe spesielt.
For akkurat 3 år siden ble jeg utskrevet fra DPS etter en vellykket traumebehandling. Det var en tid med lettelse og glede, men det fikk meg også til å reflektere over min reise og hva jeg hadde lært underveis. Vi har alle på en måte en liten mental fallskjerm vi lærer oss å løse ut når livet blir vanskelig. Vi utvikler våre egne mestringsstrategier og måter å takle utfordringer på. Men når man er under behandling hos DPS, kan det føles som om de blir din mentale fallskjerm. De er der for å hjelpe, støtte og veilede oss gjennom de tøffeste øyeblikkene.
Det er absolutt ingen feil med å søke hjelp og støtte fra et profesjonelt behandlingsapparat som DPS. De spiller en uvurderlig rolle i vår helingsprosess. Men det er også viktig å huske på våre egne verktøy og ressurser. For det å støtte seg på et behandlingsapparat kan noen ganger føre til at vi glemmer våre egne nyttige verktøy.
Det kan bli en vane å ty til DPS hver gang livet blir vanskelig, og mens de alltid vil være der for oss, er det like viktig å ikke glemme de strategiene vi har utviklet selv. Å huske våre egne mestringsverktøy og å stole på vår egen styrke kan være avgjørende når vi havner i utfordrende situasjoner.
Så, la oss ikke glemme våre egne mentale fallskjermer, de strategiene og verktøyene vi har utviklet i løpet av vår reise mot helbredelse. DPS kan være vår støtte, men vi har også kraften til å løse ut vår egen fallskjerm når vi trenger det mest.
Jeg er begeistret for å kunngjøre at jeg planlegger å starte en ny delings praksis her på bloggen – jeg skal dele gratis strikkeoppskrifter med dere alle! Så, hold øye med kommende blogginnlegg hvor jeg vil dele spennende prosjekter og nyttige oppskrifter. Sammen kan vi strikke verden litt varmere, en tråd om gangen!
Men det er mer! Første strikkeoppskrift som blir delt er “Lea Pannebånd Vol I.” Dette er et lett pannebånd som passer fint for nybegynnere å prøve seg på. Så vær klar for å begynne ditt neste prosjekt.
Strikk rett på alle pinner til arbeidet måler 44 (46) 47 (52) cm.
Nå skal du felle følgende:
Strikk 2 masker, trekk deretter den første strikkede masken over den andre. Strikk 1 maske til, og dra den gamle masken over. Gjenta til det står igjen 1 maske. Klipp tråden og trekk den gjennom siste maske. Sy sammen og du er ferdig.
Å bryte stillheten og dele en mørk hemmelighet er en av de vanskeligste tingene man kan gjøre. Det er en smerte som har blitt båret i ens hjerte i årevis, og når sannheten endelig kommer for dagen, kan det være sjokkerende for alle involverte. I dag ønsker jeg å dele en del av min personlige reise, selv om jeg ikke kan avsløre alle detaljene av hensyn til personvern og pågående saker sammen med mine advokater.
Jeg vil også tydeliggjøre at jeg har ingen intensjon om å avsløre de involvertes identitet hvis jeg skulle blottlagt hele denne saken. Det er ikke noe jeg ønsker nå. Det jeg kun ønsket nå var å få luftet dette, og kanskje jeg vil komme med noen tanker senere iht saken og/eller oppdateringer.
Min kamp handler om å finne rettferdighet og heling etter år med taushet.
Jeg er oppvokst i en tettsted der alle kjenner alle, der naboene er som en utvidet familie, og hvor fellesskapet er sterkt. Men bak det bildet av min hjembygd lå en mørk hemmelighet som jeg bar med meg i årevis. Jeg valgte å tie, å holde smerten for meg selv, i troen om at det var den eneste måten å beskytte meg selv og andre.
Å ta skrittet for å anmelde det som hadde skjedd, var en av de tøffeste beslutningene jeg noensinne har tatt. Jeg visste at det ville føre til at saken ble kjent, og at mange ville oppdage hvem det gjaldt. Det overrasket meg at det spredte seg som ild i tørt gress over hele landet, både gjennom nyhetskanaler og artikler. Selv om mange fra min barndomsby skjønte hvem dette gjaldt, har jeg så langt klart å holde meg anonym i media i denne saken.
I den første saken var det en ufattelig befrielse å endelig bli trodd. Det var som om et tungt lass ble løftet fra skuldrene mine, og jeg kunne begynne å puste igjen. Det var et øyeblikk av seier for rettferdighet og sannhet.
De mange og lange møtene med forskjellige instanser har vært en del av denne kampen. Hver samtale har vært et skritt nærmere å få saken min behandlet rettferdig i henhold til loven. Og selv om det har vært utfordrende, har jeg aldri følt meg alene i denne kampen.
Dette har vært knalltøft hvor tårene har fått flyte fritt. Et teppe har blitt lagt ned, og det som har skjult seg på baksiden av dette teppet, har kommet frem i dagens lys.
Selv om jeg ikke kan gå inn på alle detaljer av hensyn til personvern og pågående saker, ønsker jeg likevel å formidle budskapet om at det er aldri for sent å søke rettferdighet og heling, uansett hvor lenge du har båret en byrde av taushet. Sammen med mine utrolige advokater jobber jeg for å få saken min behandlet rettferdig i henhold til loven. Kanskje jeg en dag vil gå ut med min fulle og hele historie, når hele denne saken er over.
Min kamp for rettferdighet fortsetter, og dette har vist meg kraften i samhold når vi alle forenes i kampen for det som er rettferdig. Det har også minnet meg om at vi ikke er alene i våre kamper, uansett hvor ensomme eller utfordrende de kan virke.
Jeg vil oppfordre alle som har båret på en lignende byrde av taushet om å vurdere å søke støtte fra de rundt dere, enten det er nære venner, familiemedlemmer eller profesjonelle som kan hjelpe dere på veien mot heling. Å dele din historie kan være en del av helingsprosessen og bidra til å skape bevissthet om viktige spørsmål som berører samfunnet vårt.
Min kamp er ennå ikke over, men jeg ser frem til den dagen jeg kan dele min fulle historie og forhåpentligvis inspirere andre til å stå opp for det som er rett og rettferdig. Husk at ingen er noen sin eiendom, og at du er din egen sjef i livet.
Jeg ønsker å dele en opplevelse jeg nylig hadde som strikker. For oss som elsker strikking, vet vi hvor essensielt det er å ha det rette garnet for våre prosjekter. Denne historien handler om min nylige erfaring med Garnius, en garnleverandør som klarte å overraske meg på flere måter.
For noen uker siden startet jeg på et spennende strikkeprosjekt, en Amanda-genser. Jeg hadde allerede kjøpt inn Drops Air-garnet fra Garnius og var ivrig etter å komme i gang. Men etter hvert som jeg strikket og garn mengden minsket, begynte bekymringen å ta overhånd: Ville jeg ha tilstrekkelig garn til å fullføre dette prosjektet?
Med et ønske om å forsikre meg om at jeg hadde nok garn, bestemte jeg meg for å kontakte Garnius for å sjekke om de fremdeles hadde samme farge og parti av garnet som jeg tidligere hadde kjøpt. Responsen jeg mottok var overraskende. De bekreftet ganske raskt at de hadde garnet på lager og var mer enn villige til å sende meg syv ekstra nøster av samme farge og parti, alt for å sikre at jeg hadde nok til å fullføre prosjektet uten bekymringer.
Men her begynner den virkelig i overraskende delen av historien. Da jeg mottok pakken fra Garnius, ble jeg overrasket over å finne en feil i innfargingen på garnet. Naturlig nok ble jeg skuffet, men istedenfor å bli motløs, tok jeg kontakt med Garnius igjen for å rapportere feilen.
Det viste seg at Garnius ved en feil hadde sendt meg garn pakkene dobbelt, noe som forklarte feilen i innfargingen på garnet jeg hadde mottatt. Og her er det virkelig imponerende: Den riktige pakken, med korrekt innfarging, var allerede underveis og ventes å komme neste dag.
Nå ser jeg frem til å fullføre min Amanda-genser med masse garn med riktig innfarging – og ikke minst ta den i bruk nå som høsten er kommet.
Strikking og idrett kan virke som to verdener som ikke hører sammen, men noen ganger oppdager man en uventet harmoni når man lar lidenskapene blande seg. La meg dele en nylig opplevelse som åpnet øynene mine for denne fine balansen.
Min stedatter er en aktiv deltaker i Allidrett, et fantastisk opplegg hvor barn kan møtes, ha det gøy og utforske ulike idretter. Jeg har alltid støttet henne fullt ut, men tidligere hadde jeg aldri vurdert å ta med strikketøyet mitt til disse arrangementene. For meg har strikking alltid vært noe som ble gjort i rolige omgivelser, langt unna støy og aktivitet.
Alt dette endret seg for ikke så lenge siden da jeg la merke til en annen mor som hadde med seg strikketøyet sitt til Allidretten. Mens hennes barn løp og deltok, satt hun rolig og strikket på sidelinjen. Det var da det gikk opp for meg: Dette kunne også være min mulighet til å kombinere mine to interesser.
Så i dag, bestemte jeg meg for å prøve det ut. Jeg røsket med meg strikketøyet mitt, puttet det i vesken og dro med min stedatter til Allidretten. Mens hun hoppet og spratt rundt, fant jeg en rolig benk og begynte å strikke. Det var utrolig avslappende. Tiden gikk mye fortere enn jeg hadde forventet, og jeg innså at jeg virkelig nøt denne kombinasjonen av aktivitet og avslapning.
Jeg har aldri vært en stor fan av store forsamlinger, men nå følte jeg meg plutselig mer komfortabel. Strikketøyet ble min lille oase av ro i en ellers livlig setting. Jeg kunne delta i fellesskapet rundt meg, støtte min stedatter og samtidig nyte min egen stille tid.
Denne opplevelsen har lært meg at det er rom for ulike interesser i enhver situasjon. Strikking og Allidrett, to verdener som kan virke så forskjellige, viste seg å kunne smelte sammen på en overraskende harmonisk måte. Jeg ser nå frem til flere Allidrett-arrangementer, og selvfølgelig, flere strikkeprosjekter på sidelinjen.
Så, neste gang du er i en lignende setting, ikke nøl med å ta med deg din lidenskap og se hvor den kan føre deg. Du kan bli overrasket over den uventede harmonien du finner mellom to tilsynelatende ulike verdener.
I en hverdag hvor gamle traumer innhenter deg både i bevisst og ubevisst tilstand så er det deilig og bare knipse på hundene båndet, ta med sopp kniven og ett nett – og vende snuta mot skogen med mannen. I de tøffe dagene så er jeg ikke klar over hvor stille jeg er når hjernen jobber på høygir etter en natt med drømmer etter traume(r), før mannen kommenterer “hva tar opp dine tanker?”.
Det er ikke like lett og sette ord på alt, og jeg er vel flinkest til å sette ord på følelser når jeg får det ned i tekst. Å snakke om følelser, om det er på godt eller vondt har aldri vært min sterke side. Det er vel slik det blir når man er vandt til å gå med en usynlig munnkurv i så altfor mange år. Ganske fuck up!
Hvis man skal rangere det hele, på hva som er balsam for sjela på en grå dag så må det enten være å sette seg ned med strikketøyet eller gå i skogen og plukke sopp. Sistnevnte trodde jeg at jeg aldri skulle gjøre noen gang, for bare ei venninne hadde invitert til middag og hun lagde den med sopp så sto jeg med en vrengt magesekk. Den gang ei.
Etter mannen ble jeg vandt til sjampinjong, og det var det venninnen min lagde som tilbehør til middag den gangen også. Nå plukkes det både kantareller, steinsopp, gul/brun piggsopp og traktkantareller. Hvem hadde trodd det? Ikke meg.
Det har blitt noen turer – og mange flere kommer det til å bli.. Om det skal plukkes sopp eller ei. Den roen det gir å bare rusle i skog og mark er virkelig beroligende.
