Det har vært en stille periode her på bloggen min, og jeg må innrømme at det har vært litt av en reise den siste tiden. Livet har en tendens til å ta uventede vendinger, og ofte må vi prioritere det som skjer i hverdagen og med våre nærmeste. Men nå, etter en periode med fokus på andre ting, føler jeg at ting begynner å løsne, og jeg er klar for å plukke opp tråden igjen, både i strikkingen og her på bloggen.
Det første prosjektet jeg vendte tilbake til var Nordlys Sjalet. Oppskriften til dette sjalet falt på plass en god stund før jeg faktisk begynte å strikke det. Det var et utrolig morsomt prosjekt, og det å fullføre det ga meg en enorm følelse av motivasjon og glede. Det var akkurat det jeg trengte for å ta fatt på min neste utfordring – den berømte UFO’en som hadde ligget en stund.
UFO-strikk har virkelig blitt min spesialitet i det siste. Amanda-genseren, for eksempel, har lenge ligget i strikkekorgen min, med en halvferdig bol og en ferdig arm. Det var noe med å fullføre Nordlys Sjalet som ga meg den ekstra motivasjonen jeg trengte. Jeg tok opp Amanda-genseren igjen, og utrolig nok ble jeg ferdig med bolen samme dag som jeg startet. Det var en stor seier for meg, og motivasjonen bare økte.
Nå gjenstår det bare å strikke ferdig den siste armen før jeg kan gå i gang med monteringen. Jeg ser virkelig frem til å se genseren fullført. Det er alltid en spesiell følelse å fullføre et strikkeprosjekt, spesielt et som har vært en UFO. Det er som å gi nytt liv til noe som har vært på vent, og det er en del av det som gjør strikking så utrolig givende for meg.
Takk for at dere har vært tålmodige og fortsatt følger med. Jeg gleder meg til å dele mer av mine strikkeeventyr med dere, og selvfølgelig, det ferdige resultatet av Amanda-genseren. Herfra går vi videre sammen, med nye masker, farger og kreativitet. Gleder meg til å dele mer med dere alle!
For et øyeblikk siden delte jeg en liten teaser i mitt forrige blogginnlegg om en ny nisselue jeg jobbet med, men ga bort veldig lite. Vel, nå kan jeg endelig avsløre den for dere alle! Den er nylig publisert på Ravelry, og ærlig talt, å klikke på “Publiser denne strikkeoppskriften” gav meg sommerfugler i magen. Det føles virkelig som en stor prestasjon!
Mens jeg jobbet med denne luen, følte jeg julens magi rundt meg, spesielt når jeg strikket den for min lille jente. Hun elsket rødnisse luen jeg lagde i fjor, som dere kanskje har sett på Ravelry under navnet “Nordstjerne Nisselue”. Men i år ville jeg endre det opp litt, så jeg gikk for en grånisse versjon.
Jeg har vært så spent på å dele det ferdige produktet med dere. Etter den positive responsen rødnisseluen fikk i fjor, krysser jeg fingrene for at denne også vil bli elsket. Å designe noe som blir satt pris på og faktisk brukt av andre, er en av de mest givende følelsene!
Min lille jente kunne knapt tro sine øyne da hun så den ferdige nisseluen på bordet da hun kom hjem. Hun prøvde den på med en gang, og jeg må si at hun så utrolig søt ut i grånisse-looket. Hun er allerede i julens ånd og kan ikke vente med å bruke luen mer. Jeg valgte å kalle denne grånisseluen for “Fjøsnisse Luen”, og jeg føler det passer den perfekt.
For de av dere som er interessert, kan dere finne oppskriften på Fjøsnisse Luen [HER].
Men vent, det er mer! Selv om jeg har delt en rekke nye oppskrifter nylig, har jeg også begynt å jobbe med noe nytt og spennende. Denne gangen er det noe varmt og koselig for mødre. Selv om jeg har delt mange design for barn, følte jeg at det var på tide å lage noe spesielt for mødre denne gangen. Og denne gangen kan det hende det kommer en liten sniktitt av konseptet til mor på Instagram’en min: @monaanordby.
Tiden flyr, og det føles som om døgnene blir kortere og kortere. Mye har skjedd siden sist jeg oppdaterte dere her, men strikkepinnene har vært i konstant bevegelse. Selv om det kanskje har vært stille på bloggen, har hjernen min konstant kokt over med nye ideer og inspirasjon for nye strikkeoppskrifter.
I det siste har to nye design sett dagens lys. Først ut var Olavie Lue, og den siste i rekken er Zoe lue med et lekkert flette-mønster foran. Det er så utrolig givende å designe til de små. Det varmer virkelig hjertet å se at andre setter pris på og liker det jeg skaper.
Og vet dere hva? Det er allerede et nytt design på vei! Med julen rett rundt hjørnet har jeg kastet meg over en ny nisselue. Jeg designet en nisselue for første gang i fjor, og den erfaringen ga mersmak. Så i år har jeg bestemt meg for å lage en ny variant. Gleder meg sånn til å dele den med dere. Uten å avsløre for mye, kan jeg love at den kommer til å bringe skikkelig julestemning!
Ah, valper! De små, uskyldige pelsklumpene som ser ut som om de ikke kan stjele en sokk, for ikke å snakke om hjertet ditt. Man kan egentlig aldri forutse hva de små, firbeinte skapningene kan finne på, spesielt når de er i den sprudlende valpe alderen. La meg ta dere med til en spesiell dag i mitt liv, en dag fylt med forventninger om ro og harmoni. Ha-ha, ja, du kan allerede gjette at det ikke gikk helt som planlagt.
Det var en vanlig dag, og jeg var i full gang med et av mine utallige strikkeprosjekter. Denne gangen en lue til kjæresten, fordi ingenting sier “Jeg elsker deg” som en hjemmelaget ull-lue, am I right? Jeg følte meg som en mester i multitasking: Strikking, kjærlighet, og valpeoppdragelse, alt i én smidig bevegelse.
Jeg tok en pause fra strikkingen og plasserte arbeidet mitt pent i strikkeposen, som jeg la på sofaryggen. Helt ute av syne og sinn for Valborg og Ruth, de to rampene som går under kategorien “søte, men lunefulle.”.
Jeg tenkte jeg skulle benytte den sjeldne roen så jeg tok meg en kjapp tur til butikken, trygg i vissheten om at valpene ikke ville ha noen form for ‘Strikkefest 2023’ i min fravær. “Hva er vel sjansene for at de skal komme på noen rampestreker akkurat nå?”, tenkte jeg.
Åh, hvor naiv man kan være.
Da jeg kom tilbake, ble jeg møtt av en garn katastrofe som ville gjort selv den mest hardbarkede strikker svimmel. Det var garn OVERALT. Og der, sittende som to små, uskyldige lam, var Valborg og Ruth. De kikket opp på meg med de store, brune “hvem, meg?”-øyne sine, nesten som om de sa: “Vi prøvde bare å hjelpe med prosjektet, mamma!”. Og ja, min kjære strikkepose lå i ruiner, sammen med et par avdankede strikkepinner.
Moralen av denne historien? Aldri, og jeg mener aldri, undervurder en valp med tilgang til garn. Eller som jeg liker å si: “En strikkeentusiast med løse valper er som en bartender med åpen bar for tenåringer; det kommer ikke til å ende godt.”
Så nå er det buret som gjelder når jeg ikke er hjemme. Kanskje litt kjedelig for Valborg og Ruth, men det sparer meg for både hjerteinfarkt og nye strikkepinner. Det er en liten pris å betale for å unngå at stuen min forvandles til et garnkaos. Ah, de små gledene og lærdommene i livet med valper!
Brr… det er virkelig kaldt ute, ikke sant? Det føles som om temperaturen bare har snudd over natten, og nå kan jeg knapt gå ut døren uten å kle meg i lag på lag. Hva skjedde med mild høst? Uansett, det gir meg enda mer grunn til å fokusere på Amanda-genseren jeg har lagt litt på is.
Genseren minner meg også om at jeg har et par andre strikkeplagg som virkelig kunne trengt en god vask. Og når jeg sier “god vask,” mener jeg den gammeldagse typen.
Det får meg til å tenke på en eldre dame som var veldig spesiell for meg. Hun pleide å fortelle om “de gode gamle dager” da alt var manuelt, inkludert klesvask. Når jeg vasker de strikkede genserne mine for hånd i kjøkkenvasken, kan jeg nesten høre hennes stemme i øret.
Hun hadde en mening om alt, og hun elsket å dele sine råd. Selv om det noen ganger føltes som en evig strøm av leksjoner, vet jeg at hun bare ville være hjelpsom.
Så nå, mens vinter jakkene endelig har gjort sitt inntog fra boden og er klare for en ny sesong med snø og frost, kjenner jeg at kroppen fremdeles ikke er helt klar for vinterkulden. Det er da jeg står der ute, hutrende i mørket mens hundene gjør sitt fornødne før natten, at jeg ønsker jeg allerede hadde ferdigstilt Amanda-genseren.
Så det å ha varme, strikkede plagg blir bare mer og mer essensielt – helst skulle de vært klare forrige uke!
Flere strikkeprosjekter ligger på vent hos meg før snøen melder sin ankomst. Blant annet har jeg en lue og et stort, tykt skjerf i tankene som ville være perfekte for å holde varmen på iskalde dager. Men, realiteten er at disse prosjektene kanskje må vente litt.
Jeg er jo kjent for å samle på uferdige objekter, eller “ufoer” som jeg liker å kalle dem – og sånn er det bare når man er en strikkeentusiast med tusen ideer i hodet. De dukker opp her og der, og plutselig er det gått mye lenger tid enn jeg hadde planlagt.
Det er som en evig syklus av kreativitet og ambisjoner, og det er en del av sjarmen med denne hobbyen.
Å, hallo! Hokus, pokus, og plutselig var helgen forduftet. Det er rart hvordan tiden bare flyr, spesielt når dagene er fylt til randen med små og store opplevelser. Fredagen kickstartet med husvask og lydbok, en kombinasjon som er overraskende tilfredsstillende. Det er noe med det å lytte til en god historie mens man tar kontroll over sitt eget kaos. Kaffen smakte ekstra godt etterpå, og strikkepinnene ble et naturlig neste skritt.
Lørdagen hadde sin egen dagsorden. Vi hadde tenkt å ta en liten tur ut i naturen, men endte opp med å dra inn til byen for litt shopping og lørdagshandel. Ikke at jeg klager, altså. Butikkvinduene var fulle av høstnyheter, og hjertet mitt gjorde små hopp. Men ingenting slår følelsen av å komme hjem, pakke ut av handleposene på kjøkkenbenken, og plukke opp strikkeprosjektet der jeg slapp.
Jentungen, hun hadde sitt eget lille eventyr denne helgen. Å løpe rundt med vennene sine i gaten, le og skrike i glede – det er barndommens uskyldsrene lykke, og det fyller meg med en indre ro og glede.
Søndagen kom med et annet koselig påfunn: kino. Vi hadde vurdert badeland, men siden formen i huset er litt så som så, valgte vi den mer avslappede varianten. Paw Patrol dominerte det store lerretet, og lyden av jentungens latter blandet seg med filmens musikk. Mission complete, som de sier.
Nå har kvelds roen senket seg. Marius-pannebåndet til jentungen er endelig ferdig, og jeg har tatt opp Amanda-genseren igjen. Målet er å fullføre den, og med litt lykke på min side, kan det til og med skje.
Så, til tross for at helgen føltes som den forsvant i en tåke av strikkegarn og popcorn, sitter jeg igjen med en følelse av at jeg har levd den fullt ut.
Mitt første møte med barnevernet i 2009 var som å banke på en dør som ingen åpnet. Jeg hadde hørt rykter, fra nære, om at det hadde blitt sendt inn bekymringsmeldinger om meg da jeg var yngre. Med et hjerte fullt av håp og nysgjerrighet, gikk jeg inn døren til barnevernets kontor i den lille bygda der jeg vokste opp. Men fra det øyeblikket jeg trådte inn, følte jeg meg mer som en fremmed enn en bekymret borger. “Det finnes ikke noen papirer på deg her,” fikk jeg høre.
Dette var også året jeg tok steget til å gå til politiet for å legge inn anmeldelse mot overgriperne for første gang. Men kommunikasjonen ble vanskelig. Ordene stoppet seg opp i munnen min, og jeg følte at jeg ble mistenkeliggjort. Tilliten var ikke til stede, og å fortsette med forklaringen føltes mer belastende enn det allerede var. Så jeg tiet.
Jeg tilbrakte de neste tretten årene fylt med tvil og usikkerhet, undrende over hva som egentlig lå i mine såkalte “ikke-eksisterende” papirer. Jeg la bort tanken på barnevernet, men den dårlige magefølelsen forsvant aldri. Den lå der, som en klump, og vokste for hver dag som gikk.
I 2022 bestemte jeg meg for å prøve på nytt, men denne gangen var jeg ikke alene. Jeg hadde støtte fra min kjæreste, og det ga meg ekstra mot. Atmosfæren på kontoret virket annerledes denne gangen. Det var nye ansikter, ny energi. Kanskje, tenkte jeg, ville utfallet også være annerledes denne gangen. Jeg insisterte, jeg var fast bestemt på å få svar. Etter litt om og men, og en samtale med en ansatt som hadde vært der i mange år, kom den overraskende avsløringen: det fantes faktisk dokumenter om meg. Papirene eksiterte, men var arkivert og glemt, som om tiden og menneskene rundt dem hadde valgt å se den andre veien.
Da jeg endelig satt med papirene foran meg, følte jeg en blanding av lindring og sjokk. Barnehagen hadde uttrykt alvorlige bekymringer for min situasjon og fra første bekymring var det sterk mistanke om misbruk i nær relasjon – men det mest sjokkerende var barnevernets tilsynelatende likegyldighet. De hadde brukt nesten to år på å henvise meg til sykehus for undersøkelse, fra første bekymringsmeldingen ble levert.To år! Legen på sykehuset anbefalte også at jeg skulle bli fulgt opp av helsestasjon eller primærlege, men det ble heller ikke gjort. Som om de ønsket å feie det hele under et teppe. Jeg kunne ikke annet enn å spørre meg selv: Hva om de hadde handlet raskere? Kunne livet mitt ha vært annerledes?
Etter å ha gransket disse papirene, forsto jeg at nå trengte jeg virkelig gode advokater. Jeg kontaktet advokatfirmaet som hadde deltatt i arbeidet med Alvdal-saken, og kjent for sin kompetanse på området. De tok saken min, og endelig følte jeg en viss lettelse. Det var nå tid for å legge alle kortene på bordet, tid for at sannheten skulle komme frem.
Høsten er i full gang, og med den følger en rekke møter med advokaten for å gå gjennom dokumenter og detaljer i saken min. Det er tydelig at det har vært mange feil og mangler i behandlingen av denne saken hos barnevernet. I papirene kan vi se at det har forekommet to møter i kommunen angående meg etter bekymringsmeldingen fant sted – ett møte i ressursgruppa og ett møte med tverrfaglig team angående mulig incest. men det finnes ingen referater av disse møtene. Så da sitter jeg her og lurer på hvor disse referatene er? Ble det aldri laget noen referat? Eller har noen fjernet dem? Spørsmålene blir mange i denne saken, når det er viktige
Det blir flere møter med barnevernstjenesten. Det blir blandede følelser. Kommunen hadde tidligere sagt at hvis det viste seg å være betydelig feil fra barnevernstjenesten, så skulle de stå til ansvar for det.
Det går en liten stund, før advokaten tar kontakt for å drøfte en mulig anmeldelse av overgriperne, men jeg er nølende. Tilliten er tynnslitt etter mitt første møte med politiet, hvor jeg følte at det var jeg som ble mistenkeliggjort. Min advokat forstår min nøling, men lar likevel temaet ligge i luften.
Julen nærmer seg, og etter å ha gjennomgått saken enda nøyere, mener advokaten at en anmeldelse er nødvendig. “Du vil ikke være alene,” forsikrer han, “jeg vil være med deg gjennom hele prosessen.” Jeg samtykker, og anmeldelsen sendes inn i desember.. Nyåret starter med et avhør. Ikke den nyttårsfeiringen man drømmer om, men det var nødvendig.
Avhørene er mange og tidkrevende, noen ganger varte de en hel arbeidsdag. Men advokaten er der, ved min side, akkurat som lovet. Etter hvert blir det for mye å håndtere både barnevernssaken og anmeldelsen samtidig. Vi bestemmer oss for å legge barnevernssaken til side for å la politiet arbeide uforstyrret med etterforskningen av saken.
Månedene går. Politiet nøler ikke; de tar saken alvorlig og går grundig gjennom all dokumentasjon. Endelig føler jeg meg trodd. Men samtidig får vi et brev fra kommunen. Ikke bare fraskriver de seg alt ansvar, de har også frekkheten til å påstå at de har gjort “alt de kunne.” Dette er et slag i magen. Hvordan kan de hevde det når det er så åpenbart dokumentert at det er mangler og feil i behandlingen av saken?
Denne motstridende holdningen gjør det tydelig hvor skjevt systemet kan fungere. På den ene siden har du politiet, som med all sin profesjonalitet og styrke, behandler saken med den alvorligheten den fortjener. På den andre siden har du en kommunal instans som ikke bare unnlot å følge opp som de skulle, men som også, til tross for alle feilene, insisterer på at de har gjort “alt de kunne.”
Det er en absurd situasjon som forsterker følelsen av å være fanget i et system som er designet for å beskytte de ansvarlige fremfor ofrene. Men denne erkjennelsen gir meg også ny drivkraft.
Det er ikke hver dag man får oppleve magien ved å lære bort en gammel tradisjon til en ny generasjon. Men det var akkurat det som skjedde med min stedatter og meg. I en alder av bare 4 år, ble hun fascinert av strikking.
Det var som om hele Disney-universet som spilte seg ut på TV-skjermen plutselig bleknet i forhold til de bevegelsene av mine strikkepinner. De lyseblå øynene hennes fulgte hver maske, hvert kast, med en nysgjerrighet som var rett og slett rørende. En dag kom spørsmålet, det uunngåelige, men likevel herlige spørsmålet: “Mona, tror du jeg også kan få garn og pinner?”.
Hvordan kunne jeg si nei? Så jeg svarte selvfølgelig, og dagen etter var vi på vei til garn butikken. Det føltes som julaften for henne da hun fikk velge ut sitt eget garn og strikkepinner. Det var som om vi ikke bare kjøpte garn, men også en ny verden fylt med uendelige muligheter.
Det første hun lærte var rette masker. Og tro det eller ei, etter bare noen få dager med litt veiledning fra sofakroken, utbrøt hun: “Jeg vet, Mona. Jeg har jo fulgt med når du har strikket, hallo.”. Og derfra, var det ingen vei tilbake. Og det var da jeg innså at hun hadde knekt koden. Selvfølgelig var det noen små feil her og der, spesielt da hun prøvde å strikke fortere for å matche min hastighet, men hun var på rett spor.
Tiden har gått, og hun har blitt enda flinkere. Noe av det mest imponerende er at jenta nå, bare 5 1/2 år gammel, har lært seg å strikke mens hun ser på TV. Det tar en viss dyktighet å klare å dele oppmerksomheten mellom en Disney-film og strikking, om du spør meg, men hun har mestret det med glans. Det går så raskt på strikkepinnene hennes at jeg må klype meg i armen; jenta kan strikke uten å følge med hele tiden, og det er virkelig imponerende.
Vi har våre månedlige turer til Sverige som også har blitt en del av vår strikke hverdag. I bilen sitter vi med hvert vårt strikketøy, og hun med sitt nettbrett for å se på film. Og ja, det hender at hun roper fra baksetet: “Mona, gjett hva som skjedde nå? Maska falt av selvfølgelig!” Dette følges opp med en vennlig overlevering av strikketøyet til min “førstehjelps”-stasjon i forsetet, og snart er hun i gang igjen.
Det er også stunder som da far i huset prøvde å trå til og hjelpe, bare for å høre hennes klare dom: “Pappa, dette hakke du greie på, jeg MÅ ha hjelp av Mona, hun fikser dette” I disse små øyeblikkene ser jeg en ung person som er villig til å feile, lære, og vokse, og det fyller hjertet mitt med en uforklarlig glede.
Ah, det er fredag og helgen kaller! Jeg kjenner allerede fredagsfølelsen komme snikende. Men først – husvask. Jeg har alltid vært en av dem som finner en merkelig tilfredsstillelse i å vaske. Og i dag? I dag har jeg virkelig gått all in. Tenk deg en nyvasket leilighet med duft av sitrus fra rengjøringsmidlene. Det er magi, det!
Nå lurer du kanskje på hvordan jeg klarer å gjøre vaskingen så “spennende”? Hemmeligheten er lydbøker. Jeg trykker på play, og plutselig forvandles jeg til en del av en annen verden. I dag har jeg vært en detektiv i en spennende krimhistorie, løst mysterier mens jeg har skrubbet flisene på badet.
Selv hundene, Valborg og Ruth, har lagt merke til min gode energi og vralter fornøyde rundt i det skinnende rene hjemmet. De setter pris på et rent gulv nesten like mye som meg, ser det ut til.
Etter flere timer med vask og lydbok-maraton, er det tid for å koble av. Jeg fyller en stor kopp med kaffe, finner frem strikketøyet og setter meg godt til rette i sofaen. Ah, dette er livet!
Kan vi snakke litt om strikking? Det er ikke bare en hobby; det er meditasjon. Hver maske er som et lite pusterom fra hverdagens stress. Som jeg nevnte tidligere, holder jeg for tiden på med et Marius-pannebånd til stedatteren min, og hvem vet, kanskje blir jeg ferdig med dette i dag!
Mens jeg sitter der med strikkepinner og garn, føler jeg meg så utrolig takknemlig for disse små, enkle gledene i livet. Her i min lille oase, med et rent hus, deilige dufter, hundene ved føttene, en god bok på ørene og strikketøy i hendene, kan resten av verden vente. Helgen er min, og den føles helt fantastisk.
Når saken min først rullet ut i den store offentligheten i mars i år, visste jeg ikke mine armer råd. Jeg var hos kjæresten min og vi hadde akkurat ankommet treningssenteret, da telefonen plutselig ringer. Hjertet mitt sank langt ned i magen, hvem ringer nå?
Jeg svarer i telefonen på det ukjente telefonnummeret som lyste på skjermen. Personen i andre enden presenterte seg og fortalte at det var fra politiet, personen forklarte meg at de hadde prøvd å få tak i advokaten min uten hell denne morgenen, og dem hadde besluttet for å varsle meg personlig selv før det kom offentlig i nyhetene. og sa at de tidlig denne morgenen hadde pågrepet fem personene.
Det var så surrealistisk. Er dette virkelighet? Selv om jeg var på en måte forberedt på at dette kom til å skje, var jeg ikke fullt så forberedt som jeg trodde. Jeg fikk sjokk og løp mot utgangen fra garderoben. I det jeg runder hjørnet løper jeg rett på kjæresten, som nettopp hadde kommet inn igjen etter å ha hentet noe i bilen. Han forsto umiddelbart hvilken beskjed jeg mottok over telefonen, så han fikk meg trygt unna andre personer som var på treningssenteret, slik at jeg kunne fokusere på samtalen.
Det lettet en kjempestor byrde fra brystet for nå var de tatt, selv om sorgen også kom. Noen av de pågrepne var mine nærmeste, samme blod linje som meg. Det var vanskelig, men jeg følte fortsatt at jeg gjorde det rette. Etter pågripelsen som ble foretatt, gikk det mange tanker i hodet. Ville jeg møte dem i retten? Ville de bli dømt for det de har gjort? Hvordan ville dette gå? Spørsmålene var mange, og jeg var ofte i kontakt med advokaten min, som også var en stor støtte fra dag én hvor pågripelsen fant sted.
Kjæresten min ble en enorm støtte, og de neste dagene var en karusell av følelser. Jeg trengte ikke å si så mye til han; han forsto det, så det i øynene mine og hele kroppsspråket. Jeg befant meg i et virvar av emosjoner da de fem pågrepne ble varetektsfengslet dagen etter pågripelsen. De pågrepne ble varetektsfengslet i 4 uker, hvor noen hadde full eller delvis isolasjon de to første ukene.
Noen dager etter pågripelsen tok vi en dagstur til familien hans for å komme oss ut av huset og koble av. Jeg tok med meg strikketøyet, som jeg vanligvis gjør. Men selv der med følelser i full sving, og kroppen i full beredskap, var det likevel godt å sitte i stuen deres med strikketøyet og praten gikk i løst og fast midt i den varme familiære atmosfæren. De merket at jeg var annerledes for vanligvis er jeg utadvendt og i tøysete humør med svigerfar, men denne dagen følte jeg at jeg var et tomt skall, og redusert., men de forstod og viste medfølelse.
Litt over en måned etter pågripelsen, da saken hadde roet seg ned noe, men media fortsatt var ivrig på å følge den, ble kjæresten min hjertesyk. Det ble et par turer til sykehuset, og det ble mange timer der. Vi begge var skjøre etter den siste måneden, og tårene satt løst. Denne våren ble hektisk og kaotisk, men det har også gjort oss sterkere, i samhold både i tykt og tynt. Livet er kjært.
Jeg har lært mye om meg selv og om livet generelt i denne perioden. Det har vært smertefullt, men også helbredende på en merkelig måte. I denne utmattende og emosjonelle prosessen er å rette søkelyset mot den offentlige instansen i den lille hjembygda. Det var her at en rekke bekymringsmeldinger ble sendt inn om meg da jeg var liten, hvor barnehagen hadde mistanke om incest og seksuelt misbruk. Disse meldingene ble møtt med nøling og unnfallenhet, som om de ble stuet bort i en skuff for å bli glemt. Det er en følelse av at de sviktet ikke bare sitt profesjonelle ansvar, men også meg som et forsvarsløst barn i nød.
Tankene surrer i hodet mitt. Hvordan kunne de ignorere det som var så åpenbart? Var det enklere å se den andre veien?
Den veien som nå ligger foran oss er ikke enkel. Det er en kamp mot et system som allerede har vist seg å være motvillig til å handle. Men denne kampen er nødvendig, ikke bare for min egen del, men også for de som kanskje en dag vil befinne seg i en lignende situasjon.
Så her står vi, klare for å ta de neste stegene. Med god dokumentasjon og gode advokater i ryggen jobber vi sakte men sikkert frem over for rettferdighet.
